---

Ingress:

Pansy bor sammen med sin mann Curtley og deres 22 år gamle sønn Moses i en forstad i London. Førstnevnte sliter med et voldsomt temperament og har stadige raseriutbrudd for den minste ting. Hennes mann og sønn imøtegår henne imidlertid med stort sett taushet og standhaftig ro. Samtidig finner Pansy trøst i sin søster og deres felles historikk med deres avdøde mor. Hvor mye kan en familiekonstellasjon tåle, og ikke minst - hvor mye mer tåler Pansy av livet, hverdagen, seg selv og sine demoner? 

Anmeldelse:

Kongen av britisk hverdagsliv og “livets harde skole” Mike Leigh, er tilbake med nok et knallsterkt livsportrett. Sosialrealismens filmfar Leigh har tidligere gitt oss perler som Naked (1993), Happy-Go-Lucky (2008), Another Year (2010) og Mr. Turner (2014). Ikke minst ble hans Gullpalme-vinner Hemmeligheter & Løgner fra 1996 en øyeåpner for mange, hvor familiekonstellasjoner, og hemmeligheter, var blant de sentrale elementene. 

Så også i hans nyeste Hard Truths, en slags omskriving av tittelen fra 1996-filmen, kan man si. Tilbake fra den gang kommer her også Marianne Jean-Baptiste i rollen som den særs vanskelige Pansy. Hun har blant annet store problemer med å gå ut grunnet en irrasjonell frykt for alt fra fugler, insekter, bakterier og annet, samtidig som hun altså eksploderer av den minste ting, gjerne på folk i butikken eller på gaten. Personlig sliter hun også med utallige psykososiale og fysiske plager. 

Pansy er med andre ord litt av et tilfelle av en karakter og Baptiste i rollen spiller henne helt fantastisk instendig, intenst og med voldsom kraft.

Ja, Pansy er skrevet og spilt såpass heftig voldsom at hun nesten, men bare nesten, tenderer fullstendig overdrevet. Likevel klarer Baptiste å overbevise oss grunnet helt fabelaktig skuespill. Hennes overdrevne utbrudd byr imidlertid også, heldigvis, på mang en humoristisk scene, et grep som er viktig for å avvæpne henne litt, samtidig som det bringer hverdagskomikk inn i karakteren og settingen. 

Men det er et dristig grep å skrive en slik karakter såpass overdrevet. Leigh går slik all in, og får maks tilbake og ut av Baptiste sitt spill. Han strekker troverdigheten og realismen til det ytterste, men klarer likevel å bevare den. Det er sterkt! 

Skal man reagere på noe her, så kan det være at Pansys mann og sønn fremstilles såpass tafatte som de gjør. Ingen av dem snakker henne imot eller gjør noe, verken for henne, eller for å ta avstand og et oppgjør med henne. Dette føles litt beleilig, som om hele historien står og faller på deres tafatthet. Samtidig er jo unektelig også mange mennesker slik. De blir helt satt ut, eventuelt underkuet den langt mer dominerende i hus og hjem. Det er på grunn av slikt at Pansy også bare får fortsette. Hadde Curtley eller Moses, eller søsteren Chantelle for den saks skyld, tatt mer tak i Pansy tidligere, så hadde hun nok heller ikke fått regjere såpass som hun gjør. Dette er også en lærdom å tolke, ut fra denne historien.

På den annen side er det ofte slik familiedynamikk er - noen er “sterke” og dominerende, andre mer lavmælte og underkuede. Ingen av delene trenger å være noe bra, for noen av dem. Hard Truths handler med andre ord om familiedynamikk, historikk, roller og posisjoner. 

Det som igjen likevel gjør dette i utgangspunktet begredelige familieportrettet så voldsomt givende og underholdende er, foruten eminent skuespill og manus, Leighs ærlighet i omgang med karakterene, i settingen og det familiære. Det suger oss inn i historien, og hvor han ikke legger noen ting imellom. Dette er en type kontrastfylt film som står seg skarpt i mot film som mer pur underholdning og eskapisme. Her reiser vi inn i relaterbare folks hverdagsliv, ikke til en fjern planet i en tenkt fremtid. 

Det kan være riktig å si at Baptistes karakter er voldsom og overdrevet, men Pansy blir som en konstant påminner om hvor komplekst, vanskelig og slitsomt livet av og til kan være. Hun er som en ekstremutgave av et menneske som ikke klarer den faktisk tidvis vanskelige oppgaven med å nyte livet, gi slipp og bare gi f…! Igjennom hennes voldsomme vanskeligheter møter vi oss selv også i døren x-antall ganger i løpet av historien, og her er mye av nøkkelen til Mike Leighs suksess som regissør. 

Leigh er ikke nødvendigvis med Hard Truths ute etter å tilby noe fasitsvar eller en lukket, forløsende slutt. Livet verken er eller skal være en quick-fix, hvor alt ender godt til slutt. Livets kompleksitet er alltid denne regissørens hovedfokus og erkjennelse. Han tilbyr en sanselig, emosjonell og intellektuell skildring av oss mennesker, som suger oss inn i hverdagslige og relaterbare situasjoner, på flere plan. Hard Truths gir oss rett og slett en røff og beundringsverdig skildring av livet, noe Leigh lover oss allerede i filmens tittel. 

(Foto/Copyright: Another World Entertainment)