---

Ingress:

Vi følger den unge eiendomsmegleren Moses Markley som møter den unge surferjenta Zephyr på en romantisk date. De tilbringer natten sammen og Moses blir veldig forelsket. Morgenen etter drar hun til stranden for å surfe og møter tilfeldigvis på haidykkingskaren Tucker, som har sin egen båt og tilbyr dykking i bur sammen med haiene. Han er ekspert på å ta med turister på slike haidykkingsturer. Det er bare det at han ikke nøyer seg med at de skal få dykke med haiene, han bruker dem som mat for haiene også. Han er med andre ord litt av en seriemorder som terroriserer intetanende turister som ufrivillig ender opp med å bli torturert med sitt verste mareritt til Tuckers største forlystelse. Tucker tar med Zephyr til båten sin, der hun holdes fanget sammen med andre. Men Moses merker at Zephyr blir borte og begynner å lete etter henne. På båten venter et langt mareritt som ender med mye død hos sultne haier…

Anmeldelse:

Dette var mitt første møte med regissør Sean Byrne, som fra før har laget australske skrekkfilmer som The Loved Ones fra 2009 og The Devil's Candy fra 2015, som jeg fikk veldig lyst til å se etter dette. Regissør Sean Byrne gjør alt riktig med denne filmen. Han byr på en utmerket skrekkopplevelse med mye sjarme og spenning i tillegg til en meget mørk og djevelsk seriemorder som skaper storm i horisonten. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Cannes, der den ble en stor snakkis, og det kan jeg virkelig skjønne etter å ha sett filmen. Ikke bare er filmen en veldig god sjangerfilm, men den har også en del sjokkerende scener og et flott fotoarbeid som utmerket seg meget sterkt til skrekkfilm å være. Surfescenen i starten av filmen der kameraet blir med inn i en surfebølge er utrolig kul og en 'snacksy' detalj. Og det visuelle i filmen er meget solid utført og skaper en visuelt tiltalende standard og rød tråd i filmfortellingen med kule actionscener som sitter og veldig troverdige haier og haimatscener.

Filmen åpner svært friskt med et par som er på ferie. De blir tatt med ut for å dykke med haiene før den mannlige kjæresten brutalt blir stukket i hjel. Hun blir lenket til en seng i et låst rom i båten og dopet ned og venter på en brutal skjebne. Videre følger vi den ultratøffe Zephyr som lever for å surfe og ikke er redd for noe. Hennes link til surfingen er også med på å dreie dette ut mot havet med medfølgende surferytmet med rockemusikk som krydrer filmens stemning og atmosfære opp mot den sadistiske morderen. I musikken spiller også Creedence Clearwater Revival en helt spesiell rolle med en kjærlighet til Ooby Dooby-sangen som får en rolle i filmens klimaks. Det er også en rå humor i filmen som er med på å skape et fandenivoldsk preg på det hele.

La oss snakke om morderen. Han heter Bruce Tucker som er et navn som Haisommerfansen kjenner igjen, fordi haiens navn i haisommer er Bruce. Og ellers er det også en hel del mengde referanser til Haisommer, som er filmens store inspirasjon, men helt uten å kopiere. Andre klassiske skrekkfilmreferanser er også vevet inn i verket. Denne Bruce Tucker er litt av en sadistisk gjennomført type. Gjennom ham får vi manifistert menneskets aller dypeste sider. Liker også hvordan haier spiller en sentral rolle i filmen og veves inn i verket. Bruce er selvsagt lidenskapelig opptatt av haier. Og ser på seg selv som en likeverdig hai og prøver å lære av hvordan de opererer. Han ser på dem som fascinerende og vakre vesener som han ønsker å bli mer lik. Derfor fanger han turister i båten sin for å filme dem samtidig som filmer at han forer dem til haiene. Hver morgen ser han på tapene av hver av mordene, samtidig som han koser seg med frokostblandingen sin. Han elsker å ha overtaket og er stor, sterk og brutal så det holder. Liker også detaljen at morderen har et heftig arr som ser ut som om en hai har bitt ham på siden av magen.

Skuespillet er også noe som trekker opp filmens inntrykk. Bruce Tucker blir spilt av Jai Courtney, som har en tilstedeværelse og karisma uten sidestykke. Hans rollefigur er tvers igjennom psykopat, så det holder, men han gjør det med en sjarme og største selvfølgelighet som om han skulle vært en kosete bamse du likte. Jeg elsker hvordan Jai Courtney virkelig får det til å skinne igjennom hvor lidenskapelig Tucker er i alt han gjør og foretar seg av hans syke seriemorderfantasier som han gjør alvor av. Og med en solid seriemorder er mye av jobben gjort i filmen. Men jeg liker også de andre rollene i filmen. Vi får også en meget sterk fighter i rollen som Zephyr. Hun spilles av Hassie Harrison, som gjør en tøff rolle det koster etter og du får et forhold til, men hun blir heftig holdt nede av morderen, som nærmest alltid leker med henne. I andre roller treffer vi Josh Heuston som Moses, kjent for en liten rolle i Marvelfilmen Thor: Love and Thunder fra 2022 og noen episoder av den nye Dune-serien (Prophecy), samt Ella Newton og Liam Greinke som et annet turistpar.

Filmen kan av mange føles litt formelbasert, men det er mange kule vrier på mye i filmen som får undertegnede til å fryde seg som horrorentusiast. Jeg elsker den nye vrien på haifilmen, og samtidig er dette også en ny vri på en annen australsk klassiker ved navn Wolf Creek. Som Wolf Creek er også dette en psykologisk skrekkfilm der morderen sitter med nærmest alle kortene. Og morderen er mye farligere enn den ser ut til å være. Her er morderen det store monsteret og haien blir redusert til et våpen som morderen bruker. På mange måter skaper Tucker en slags torturscene i båten sin av litt samme typen som i Saw-filmene med en morder som Hoffmann, som bare vil se offerne lide og elsker å oppleve nettopp det. Og alle tapene han lager får meg til å tenke på Creep-filmene, med andre ord er det haugevis av deilige horrorfilmreferanser i filmen som jeg bare fikk med meg halvparten av.

Skisseplottet i filmen er like enkelt som det er genialt skrevet av Nick Lepard og i tospann med den effektive regien til Sean Byrne, blir dette som rent gull å regne. Filmen er spekket med pulserende spenning. Du sitter ytterst i stolsetet og bare venter på at morderen skal peke på sitt neste offer. Vi får også se hvordan det går når offerne prøver å komme seg fri. Det ser ut som om morderen liker denne utfordringen og filmen er god på å hele veien skape en illusjon av at det er et håp i sikte, selv om håpet bare er å regne som å klamre seg til et halmstrå hengende fra en høy bygning. Noen ting i filmen er gitt, men liker at du heller ikke vet hvor filmen vil utvikle seg. Dette kan bølge litt alle veier, for å bruke et kjent surfebegrep. Og heldigvis er det noen kule tvister som er med på å befeste historiefortellingen, sammen med en dialog i filmen som oppleves som gjennomført og velskrevet.

Konklusjon
For min del ble jeg litt stum av beundring for filmen. Den er ikke helt perfekt, men du verden for en film dette var. Den tok meg helt på sengen og jeg synes den til og med klarte å overgå klassikeren Wolf Creek. Jeg gleder meg til å oppleve Dangerous Animals på nytt når det har gått en stund for å få tak i mer detaljer i verket. Den psykologiske skrekken er til å ta å føle på. Filmen er spekket med spenning og nærmest mesterlig fortalt. Du får en svært gjennomført og frisk seriemorderfilm med en syk sadist i rollen som morder. Morderen er så 'bad ass' og hensynsløs som han kan være. Liker også sjarmen og den mørke humoren i blandingen. Og selv om dette på overflaten kan virke som simpel horror på overflaten, har dette både dybde, smarthet og flere lag i gjennomføringen, som gjør at jeg lar meg overbevise og applaudere denne flotte kinoopplevelsen med skuespill av klasse i de bærende rollene.

Filmen finner ikke opp hjulet på nytt, men den perfeksjonerer den vanlige formelen, og samtidig tilfører den en finesse i både historiefortellingen og samt hvordan det visuelle åpenbarer seg. Filmen er brutal, men ikke voldsom hele veien. Det bygges opp rundt karakterene på en fiffig måte. Alt har en flott rytme der du aldri faller ut av handlingen og det er bare effektive scener i filmen som driver plottet fremover og skaper den perfekte rammen rundt det vi opplever. Filmskaper Sean Byrne har gjort seg utrolig flid med filmen, og det gjør dette til et must for horrorfilmfans. Det hele er bra, variert og full av nervepirrende spenning. Du vet ikke hvordan dette vil ende og filmen holder også kortene lenge tett til brystet. Med andre ord er dette en perfekt sommerskrekk som bør nytes på kino.

[ Jeg så filmen med en god kompis på Lagunen Kino ]