---

Ingress:

Etter at hennes androiderobot M3gan forårsaket et hysterisk bråk tilbake for to år siden, forsøker skaperen Gemma nå å kjempe imot utviklingen av AI og for en skjerpet kontroll over statlig kunstig intelligens. Parallelt blir hennes eget software stjålet og misbrukt til å skape en ny og enda farligere androide i Amelia. Hvem andre enn nettopp den originale M3gan er da bedre å oppdatere og sende ut i krigen…

Anmeldelse:

Tilbake i 2022 kom regissør Gerard Johnstone (Housebound, 2014) med den forsåvidt smått friske og lettbeinte M3gan. Dukken M3gan føltes som en krysning av Chucky-dukken, paret med Annabelle (eller velg hvilken som helst skrekkdukke, egentlig), samt programmert som en terminator, i det som var et aldri så lite friskt skrekk-pust av en film. Og selv om også førstefilmen aldri ble veldig skummel, påfallende morsom, eller smart eller satirisk, hadde den i det minste altså dette lille snevet av noe “nytt” over seg og som Hollywood fra tid til annen faktisk klarer å hoste frem.

I oppfølgeren har onde krefter klart å både stjele og hacke gründer og bakkvinne Gemmas teknologi, noe som fører til at den svært farlige androiden Amelia truer alt og alle der ute. Amelia spilles veldig kult og godt av ukrainske Ivanna Sakhno som, i motsetning til kunstige M3gan (som fremdeles i mange scener ser så visuelt blurry og dårlig ut at hun kunne kommet fra en film eller et tv-spill fra 90-tallet), i det minste har noe menneskelig og ekte over seg. Dette gir en creepyness over Amelia som føles veldig bra og truende effektivt som ødeleggelsesvåpen. Det er også et par-tre scener her som er vittige, blant annet rundt måten overnaive og godtroende tek-moguler og gründere, à la Elon Musk, går i egen griskhetsfelle.

Når Amelia skrider rundt i sin lekre og smekre slanke skikkelse, bærer tankene våre tilbake til diverse sci-fi og dommedagsfilmer fra fordums tid, inkludert selvsagt Terminator og etter hvert også kjente fremtidsinstallasjoner som Predator og liknende.

Men, vår alles “kjære” M3gan er ikke slengt under en stol for særlig lenge og versjon 2.0 av den creepy selvstendige “dukken” skrider frem og blir dermed Amelias nye nemesis. 

Det som følger er diverse konfrontasjoner, masse tørt og følelsesløst industrielt snakk om dataprogrammer, verdensherredømme, teknologi og makt som føles som noe man har hørt og sett i mange tiår på film. For ikke å snakke om hvor mange ulogiske og uendelig mange beleiligheter det er i denne historien, alt for at narrativet skal gå smooth, samtidig som ingen av de dumme karakterene stiller særlig kritiske spørsmål underveis. Da føler man seg heller ikke særlig smart i kinosetet gitt, ei heller får man stor respekt for de som har sopt i hop et slikt lettvint narrativ.

M3gan 2.0 oppleves dermed i store deler av historien som et salig gnål av en suppe som man underveis merker at verken engasjerer særlig, interesserer veldig eller aller minst - berører noe i nærheten av hjerterota. 

For, la oss være ærlige her… Det er veldig vanskelig å elske en film som M3gan 2.0., en film som åpenbart har gått over i masseproduksjonens onde og klamme produsenthender.

Filmen stinker slik dessverre “la oss kjøre på og satse på et dusin med liknende oppfølgere”. Dette er Hollywood som prøver å leke seg og underholde oss med AI-teknologi som går fullstendig av hengslene, et i utgangspunktet godt utgangspunkt for angstfylt underholdning med et alvorlig bakteppe av en tematikk. Men i en tid hvor reell AI, kriger, jævelskap og faktisk langt mer virkelighetstro problemer med teknologi berører oss langt sterkere, hver dag, er det som om denne filmen føles som en liten fis i havet. 

Misforstå meg rett. Det er selvsagt millioner med særlig ungdom og unge voksne som vil storkose seg med dette om de skrur av hjernen underveis, og selvsagt er også dette meningen. Er du så heldig at du altså klarer å skru av “datamaskinen” din, så er du heldig. Slikt klarer ikke jeg. Spesielt ikke i en tid som vi nå lever i. 

Fremtidsteknologi som går amok var dessuten langt gøyere på 80- og 90-tallet, da dette fremdeles var en fjern fremtid. Men måten M3gan 2.0 i stor grad selv fronter teknologi på, i hvert fall filmteknologi og masseproduksjon av underholdning, gir den uansett en flau bismak som fargelegger hele filmen. Ikke er den skummel eller spennende heller, og skrekkfilmbiten av filmen er dermed også borte. Og bare for å sveipe innom enda mer rariteter underveis, får vi i løpet av historien også servert et musikalnummer av denne robot-kjerringa! Jeg tør nesten ikke å tenke på hva M3gan 3.0, eller versjon 5.0 for den saks skyld, kommer til å bli av et spetakkel, i dette som så overtydelig er et nytt franchisehelvete fra Hollywood. Underveis sitter man og tenker over hvor påfallende følelsesløs og tom man føler seg underveis i denne filmen, ja du vet, nesten som en... robot. 

(Foto/Copyright: United International Pictures)