---

Ingress:

Ikke mange dagene etter sin egen mors død, blir Shoo kalt ut på et jobboppdrag. Hun arbeider som eldreomsorgsarbeider og får i oppdrag å sjekke ut en eldre dame som bor alene i et stort, øde hus. Underveis bringes både personlige minner og fortrengte hendelser frem igjen, og Shoo veves inn i en mystikk hun sliter med å få taket på…

Anmeldelse:

Denne irske filmen er regissert av Aislinn Clarke, ei dame som tydeligvis kan både sin irske og gæliske folketro. Frewaka er nemlig en forholdsvis lavmælt og kulturelt fundamentert historie, satt til en irsk liten by ute på landet. Folketro, religion, lokalkultur og gamle myter veves sammen til en finfin film, spesielt godt regissert av Clarke. Den helt store spenningseffekten uteblir imidlertid.

Det går ikke mange minuttene og bildene før man nesten umiddelbart tenker på flere eldre og kjente folkhorror-inspirerte filmer, og da selvsagt spesielt The Wicker Man fra 1973. De senere årene har det imidlertid også kommet en god del riktig så lekre tilskudd til denne subgenren. Midsommar (2019), The Witch (2015), The Ritual (2017) og The Damned (2024) er noen beslektede titler som bør sjekkes ut om du er fan. 

Spenningsfilm som opererer innenfor landskapet (over)tro, religion, myter og eventyr er imidlertid ikke nødvendigvis en enkel måte å suge publikum inn i historien på. Det kan være enkelt å skape uggen stemning, mystiske skikkelser og en diffus trussel i mørket, men samtidig kommer det ofte opp en vegg i mellom oss og historien, hvor realisme, troverdighet og virkeligheten rett og slett føles mer fraværende enn det man skulle ønske. Slike mer drømme- og marerittliknende landskap krever rett og slett litt mer av oss i innlevelse og troverdighet.

I så måte sliter også Frewaka med å vekke noe særlig voldsomt engasjement eller frysninger på rygg og armer underveis, i hvert fall hos undertegnede. Clare Monnelly i hovedrollen som hjemmehjelpsarbeider Shoo er forsåvidt god og stødig, og det er Brid Ni Neachtain som gamle Peig også.

Regissør Clarke gjør finfine dramatiske grep med kamera, lyd, musikk, klipp og en sakte, spennende oppbygning av historien. Her er det religiøse symboler, gjenstander, lyder og “lukter” som fargelegger universet. Likevel føles det altså som om historien sliter med å gripe tak i oss underveis. 

Vanskeligheten med å kjøpe dette overtroiske, er nok hovedgrunnen til dette, men filmen faller også inn under et kunstnerisk landskap som hårfint tenderer noe pretensiøst - historien tar seg selv så høytidelig at den altså får en vegg mellom oss og seg selv som ikke tjener opplevelsen vår noe godt. Den får noe selvhøytidelig over seg som vel nærmest kun sterkt religiøse selv kan makte å få stort ut av, og igjen står man da mer med at filmen ser bra ut, er teknisk godt løst, samt tilbyr et par småskumle enkeltscener. 

Frewaka er riktig nok inne på noe litt mer realistisk og troverdig underveis, nemlig den ofte diffuse overgangen, skillet og koblingen mellom (over)tro, galskap, demens og mentale lidelser, men uten at dette utforskes på noe veldig dypt vis. Tematikk som dette flyter altså fort over i overtro og slik igjen.

En film som The Taking of Deborah Logan (2014) dro dette helt ut og over i skikkelig skrekkfilmlandskap, men klarte samtidig også å skildre noe av skrekken man som pårørende kan oppleve om eksempelvis ens mor blir mer og mer annerledes grunnet demens. Frewaka er imidlertid god på å sy inn ingredienser som traumer, undertrykte minner og fornektelse som grep for den narrative utviklingen. “Problemet” føles mer å være at man har sett det så mange ganger før. 

Frewaka er altså filmteknisk en skikkelig godbit. Den er også en dedikert og solid skildring av irsk mytologi, folketro, og mystikk. Ironien utover dette ligger i at tematikken og handlingen forøvrig sliter med å suge oss veldig inn der den krever mye av oss for å smitte over. Filmen blir også som nok en variasjon av den velkjente historien om “gal person viser seg å ha rett”, noe som tilfører historien noe forutsigbart som er lett irriterende. Men altså… elsker du filmer og tematikk som omhandler merkelige små landsbyer, hvor folk oppfører seg smårart og lettere mystisk - se for all del Frewaka, og bli sånn passe underholdt. 

(Litt creepy “funfact”: Underveis i Frewaka satt jeg hele tiden og tenkte over hvor mye hovedkarakteren Shoo liknet på den mer kjente amerikanske skuespilleren Jennifer Connelly, at hun så ut som en irsk utgave av Connelly. Da rulleteksten kom, så jeg at Shoo ble spilt av ei dame med det liknende navnet Clare Monnelly, noe som for undertegnede ble det mest creepy, med denne filmen.)

(Foto/Copyright: Fidalgo Filmdistribusjon)