---

Ingress:

Vi følger et dansk sykehus på en dag med dårlig bemanning som følge av rutinert personell som er borte. I dette kaoset kommer 18 år gamle Oliver inn på sykehuset med sterk hodeverk. Han blir undersøkt av en ung lege som antar at han kan ha symptomer på hjerneblødning. Den mer rutinerte legen Alexandra undersøker pasienten videre og sender ham hjem fordi hun ikke tror det er noe alvorlig. Pasienten faller om litt etterpå og da blir gode råd dyre for Alexandra, som litt etter litt må stå til ansvar for sin feilvurdering av noe som skal vise seg å være mer alvorlig enn hun hadde trodd…

Anmeldelse:

Regien blir levert av Zinnini Elkington, som her gjør en veldig sterk debutregi i ‘Det andre offeret’. Filmen har mange lange tagninger og ubehagelige scener. Ikke i skrekkland, men mer i følelseskrekkland. Den visuelle profilen er også god i filmen. Det er en fin miks mellom sterke farger og sterile sykehusfargede ganger og rom. I de scenene der vi følger legen i de mest ustabile scenene er det ofte rød ‘farefarge’ på veggene. Ellers er kameraet ofte håndholdt og med dokumentarisk preg på filmen, men med profesjonell fealing uten å virre for mye, annet enn beskrivelsen av det travle sykehuset i starten.

Filmens dokumentariske kameraføring og grep gjør at filmen føles mer nær og tettere opp til virkeligheten. Du føler virkelig at du blir en del av sykehusmiljøet. Det er et tøft miljø der det er lite rom for feil og alle dårlige avgjørelser kan få store følger. Filmer som dette er med å menneskeliggjøre leger og sykehuspersonell og skjønne hva de står i av belastninger i en ellers veldig hektisk og krevende arbeidshverdag med lange vakter og lite personell.

Det mest negative med filmen er at den er bygget på et veldig enkelt konsept og man skjønner veldig raskt hvor dette bærer hen. Nå skal jeg ikke avsløre alt, men jeg skulle nok ønske at det var mer dynamikk og driv i handlingen enn det det er. Misforstå meg rett, fordi filmens føles intens nok når den stormer som verst, og det er nok også meningen at filmen skal legge seg på en troverdig og sykehushverdagslig linje, og der gjør også filmskaperen virkelig jobben sin og leverer et topp hverdagsdrama fra livets harde realiteter. Dette er heller ikke filmen for kvikke tvister, men heller det mer stødige og sterke dramaet.

La oss snakke om legen i front. Hun er en lege som overser en katastrofal detalj på grunn av pasientens alder. Måten hun reagerer på er å klamre seg fast til håpet om at feilen ikke vil eskalere. Hun skylder på andre rundt henne og gjør seg selv til det ‘andre’ offeret, som filmens tittel peker på. I mine øyne synes jeg legen blir for selvopptatt og går for lite i seg selv. Først når dette virkelig begynner å eskalere, går hun mer i seg selv og tar inn over seg hva feilen hennes fører til for henne og de rundt henne. Når jeg så filmen følte jeg mest for de pårørende og ikke legen i front og det er nok litt av styrken i filmen. Legen blir som et hverdagsmonster som gjør en feil hun kommer til å lære av for resten av sitt legeyrke.

Skuespillet er meget potent i filmen. Den danske stjernen Trine Dyrholm leverer som alltid varene, selv om det ikke er hun som er i fokus i filmen. Fordi det største fokuset stjeler selvsagt Özlem Salganmak i rollen som legen med en feil som skaper dramaet. Hun spiller legen Alexandra med mange lag og faser i skyldhetskonflikten sin. I denne konflikten går hun først i fornektelse og skylder på andre, før hun selv også glir over i offerrollen etter hvert. Vi får også se Skamskuespiller Iman Meskini som et friskt pust i filmens sykehushverdag, i tillegg til andre gode skuespillere som de mer ukjente Mathilde Arcel F. og Olaf Johannessen. Liker også Anders Matthesen best kjent som filmskaperen og stemmene bak Terkel i Knipe spiller sin beste rolle på det mer balanserte planet.

Konklusjon
Filmen skildrer godt det harde presset som helsepersonell har på seg i jobben der de prøver å være så profesjonelle som de kan til enhver tid, selv om filmen viser at de også kan gjøre store ‘feil’ de også. Drivet i filmen er relativt godt og filmen føles aldri lang, selv om du som sagt skjønner gjennom all symbolikken, hvor filmen beveger seg. Men det er den ‘feilaktige’ reisen som er det kule med denne filmen. Legen som er så sterk og ikke vil innrømme feil, for så å se henne fallere litt. Dette blir både personlig og voldsomt, selv om filmen i seg selv ikke tar mer av enn den kan gjøre i et troverdig og godt drama. Jeg ruller en forsiktig femmer på terningen, for en film som gjør sine saker på en måte som overbeviser, og samtidig vil jeg tro dette er en film som både kommer til å røre og engasjere mange som liker naturlige dramaer.

[ Filmen ble sett med en god kompis på Lagunen Kino ]