Vi følger ekteparet Kaja og Eirik som lever i et hus på landet sammen med sønnen sin. En dag får de nye naboer når paret Sigve og Elisabeth flytter inn i nabohuset. De nye naboene virker helt perfekte, men viser seg å ha rusk i maskineriet. Det blir også ekstra nye omveltninger når Kaja begynner å legge seg etter nabomannen Sigve. Da blir det problemer i ‘trøbbel’ i paradiset…

Dette er Anne Sewitskys spillefilmdebut som regissør. Hun har laget en film som skiller seg ut i mengden, men likevel treffer hun ikke på alt hun prøver seg på. Noen av komponentene i filmen er ganske kunstige og andre er mer gjennomførte. Agnes Kittelsens kjører showet i filmen, selv om hennes rollefigur er utrolig krampaktig. Hun spiller solid i filmen, selv om ikke rollefiguren hennes ikke har nok naturlige ting å spille på. Hun klarer dog å tilføre filmen mye snert og humor opp i all naiviteten. Hun spiller også de andre gode. Joachim Rafaelsen, Henrik Rafaelsen og Maibritt Saerens gjør med andre ord gode roller de også og får dette til å fremstå bedre. Det er også kult å se Heine Totland som kordirigent i filmen.

Starten på filmen er noe kunstig og annerledes med fire gutter som synger gospel på scenen. Og disse fire guttene synger flere sanger i løpet av filmen, selv om de ikke har en link til filmens handling for øvrig. Filmen ellers er veldig leken, men føles ikke helt troverdig innenfor sitt eget univers. Særlig når utroskapet blir så altfor synlig og de løper naken rundt i hagen. Det er nesten som de vil bli oppdaget, men humor og rarhet er det nok av i filmen. Rollefiguren Kaja er jo også over gjennomsnittet naiv og føles bare rar og lite troverdig som rollefigur. Hun er ikke troverdig og gjennomført nok til at jeg tror på det hun kommer med.

Denne filmen er ganske snål i uttrykket. Dette er en dramakomedie om utroskap og den er tilført en del humor og snert. Liker humoren i filmen som er litt på kanten og ganske ‘gøysær’ på flere vis. Dette er humor på kanten, som den mørkhudede gutten som leker slaven til en norsk gutt. Det er også gøy når parene i front leker fantasi og han skal tegne AIDS og lager en avansert historietegning som ingen skjønner noe av. Ekteparene i front har også en god del artige problemer, selv om det ikke er vanskelig å skjønne hvor dette bærer hen, og tittelen er selvsagt veldig ironisk. Eller særheten i korøvelsene når de skal synge ‘prille prolle’ i oppvarmingen.

Konklusjon
Filmen lykkes ikke helt på alt den prøver seg på. Sykt lykkelig er ikke like sterk i starten, men dette blir mer og mer severdig utover. Rollefigurene er ganske grunne, men vokser litt på meg når jeg får se mer til dem. Jeg liker den litt sære og typisk norske serveringen av morsomheter som er litt av det absurde slaget. Du får også en film om sex og utroskap, servert på en naiv måte og helt uten å tenke på konsekvenser. Anne Sewitsky klarer seg med andre ord greit, selv om filmen mangler litt sprut og friskhet i det filmatiske. Med andre ord er dette ikke den filmfesten jeg hadde forventet av genierklærte Sewitsky med masse gode kortfilmer og TV-serien Koselig med peis og Himmelblå fra før denne filmen.

[ Jeg så filmen med abonnement på Viaplay ]