---

Terningkast:


Ingress:

Supermann, aka journalisten Clark Kent i avisen Daily Planet, aka superromvesenet Kal-El fra planeten Krypton, forsøker å opprettholde sin personlige visjon om å hjelpe menneskeheten så godt han kan. Men mange og onde krefter forsøker stadig å utfordre ikke bare byen Metropolis, samt verdensfreden generelt, men når også han selv henges ut og fremstilles som en skjult terrorist med onde hensikter, blir Supermann nødt til å grave dypere etter hvem som vil ham så vondt. 

Anmeldelse:

I 2022 formet regissør James Gunn DC Studios for å ta kjente superhelter fra DC-universet i en ny retning, og denne Superman er altså den første filmen ut. Gunn er fra før av mest kjent som mannen bak de fargerike og morsomme Guardians of the Galaxy-filmene, noe man lett kan se og kjenne igjen også i hans nye superheltfilm. 

For er det noe som kjennetegner Gunns stil som manusforfatter og regissør er det nettopp lekenheten, galskapen og humoren. Superman er ikke noe konservativ old fashion-formidling av en av de absolutt største superheltene, ei heller den bekmørke og selvhøytidelige Superman fra Justice League-æraen (hvor Henry Cavill spilte Supermann). Nei, her går det i tidvis spinnvill situasjonskomikk, selvironi, satire og popkulturelle referanser, noe som gjør filmen spekket med lag, både for ung og eldre, og videre tilfører en underholdningskvalitet som hever den over den gjengse superheltfilm. 

I tittelrollen står nå David Corenswet, kjent fra serier som Hollywood (2020) og The Politician (2019). Mot ham står Rachel Brosnahan som journalistpartner og kjæreste/date Lois Lane, samt Nicholas Hoult som Supermanns erkenemesis Lex Luthor.

Der Supermann selv har en ungdommelig sjarm og har fått utdelt en del morsomme replikker, forblir Hoults Luthor av den mer grå og kjedelige karakteren i denne omgangen. Da er det heller et hav av langt mer fargerike innslag av noen karakterer som overskygger med sine opptredener.

Den som nok må sies å ta kaka er imidlertid Supermanns hund, Krypto, en mellomstor hvit hund med like ville krefter som Kent selv, noe som gjør ham til en virvelvind av en karakter, ofte totalt spinnvill og umulig å holde styr på!

Historien er sprikende, fragmentert og hopper fort fra det ene til det andre. Regissør Gunn synes særs opptatt av at man i hvert fall ikke skal kjede seg i løpet av disse to timene. Narrativet rundt Lex Luthor og hans innflytelse på både nasjonale maktstyrker, politikere og diverse shady instanser, er her vanskelig å ikke sammenlikne med dagens Trump og hans lederstil.

Når landet Boravia invaderer nabolandet Jarhanpur og Luthor viser seg å være innblandet i denne konflikten, blir det særlig for oss voksne umulig ikke å se likheter og koblinger til det politiske landskapet i vår egen verden. USAs rolle som verdenspoliti, deres innblanding og eventuelle korrupte koblinger til én av partene i en krig, er noe som også går igjen i denne historien og åpenbart kan likne på både Russland/Ukraina og Israel/Palestina-konfliktene. 

Filmen er forresten også usedvanlig kroppslig og voldelig, i hvert fall til å ha 12-årsgrense. Her er selvsagt ikke en flekk av blod å se, men det denges, smadres, knuddres og slenges veggimellom, ofte til stor fornøyelse, for dere som ikke tar dere nær av slikt.

Superman anno 2025 er til slutt en egentlig uvanlig underholdende film på en ganske uforutsigbar, morsom og tullete måte. Misforstå meg rett. Dette er fremdeles en tullefilm i blockbuster-dimensjon, og det er lite å bli kjempeimponert av her. Samtidig har sommerblockbusterne, og da særs superheltfilmene, blitt så utvannet de siste årene at det kanskje ikke skal så mye til for å skille seg ut. Superman tilbyr i det minste variasjon, en selvrefleksiv ironi og et lag med humor og sjarm som det er vanskelig å mislike. James Gunn er med andre ord fremdeles mannen å foretrekke om man først skal se nok en superheltfilm. Og, i tilfellet du ikke har tatt hintet enda - Superman er en absolutt "må sees på kino"-film denne sommeren. 

(Foto/Copyright: Warner Bros. Discovery)