---

Terningkast:


Ingress:

Denne superamerikanske serien oppleves både erkeklein og frisk, herlig “nyskapende”, på en og samme gang. Trolig er det fordi serieskaperne selv er så inni dette prosjektet at engasjementet også har smittet over på det ferdige resultatet. 

Anmeldelse:

Overcompensating handler om Bobby, en sjarmerende tyve år gammel student som flytter hjemmefra og møter på nye bekjentskaper på universitetet. Han vil egentlig ikke studere økonomi, men gjør det likevel siden familien forventer det. Storesøsteren Grace går også på samme skole, og diverse nye medstudenter gir Bobby nye impulser i livet, slik det jo fort er når man blir student og må klare seg selv. 

Klassiske amerikanske overdrivelser

Bobby er forresten også skaphomse. Han er usikker, sliter med selvtillitten, overdriver og overkompenserer derfor på mange plan for å skjule at han egentlig liker gutter. Dette fører til utallige komplikasjoner og kleine hendelser, noe som er mye av drivkraften i seriens humor, stil og grep. 

Det første som slo meg da jeg så hovedrolleinnehaver, manusforfatter og skaper av serien, Benito Skinner, var at han umulig kan være bare 20 år. Misforstå meg rett - han ser ut som en gresk gud, og viser kroppen sin både titt og ofte i løpet av disse 8 episodene. Men ansiktet hans er åpenbart langt eldre enn kun 20 år, og han er også markant høyere enn de fleste, med en karakteristisk mørk og voksen stemme. Det lyser derfor noe voksent og ikke akkurat uskyldig ungsau over ham som i starten fikk meg til å le og riste litt oppgitt på hodet.

Amerikansk film og tv er jo notorisk kjent for å overdrive, eller si underdrive, skuespilleres og karakterers egentlige alder, men i tilfellet med Bobby/Benito, må dette være ny amerikansk rekord. Benito Skinner er nemlig, hold deg fast… 33 år gammel! Det kan slik virke i overkant selvforherligende at skaperen setter seg selv i hovedrollen, til tross for at han altså er 13 år eldre enn det karakteren hans skal være. 

Etter hvert blir man selvsagt mer og mer vant med dette også, utrolig nok. Skinner er uansett såpass sjarmerende at det er umulig ikke å la seg rive med. Overcompensating er en serie som fikk meg til å tenke tilbake på American Pie fra 1999. Det vil si klein, erkeamerikansk og en superkommers tilnærming til studentlivet, settingen og denne delen av miljøet, med engasjerende tematikk rundt sex, festing, skole, venner og kjærester. 

Ikke for sarte, konservative sjeler…

Overcompensating sparer ikke på kruttet, verken i vulgære dialoger, visuell dristighet i nakenhet, kropp og sexscener, samt har en såpass ukomplisert tilnærming til mye av dette at den er en fryd å se på. Som regel. Har du lett for å rødme, eventuelt blir krenket av hud og nakenhet, er denne serien trolig ikke din ting. 

Noen ganger går den også så langt at man krymper seg i sofaen og samtidig tenker at serien også selv virker å overkompensere for et eller annet. I det minste føles den tidvis litt desperat i grepene den gjør rundt den seksualiserte komikken, tematikken og de rene nakenscenene. 

Serien spiller forøvrig også ironisk nok, selv om den er aldri så frigjort og frilynt, på flust av stereotypier, både rundt skeiv, streit og amerikansk kultur. Dette er noe som både kan være veldig underholdende, blant annet fordi det er så treffende og gjenkjennelige, samtidig som det interessant nok også kan oppleves irriterende stereotypiserende.

Det som gjør at Overcompensating likevel “slipper unna med det”, er nok at skaper Skinner altså selv spiller hovedrollen. Her merkes det nemlig at han kan sine popkulturelle referanser, noe som tilfører serien dette selvreflekterende og satiriske preget på en god måte. Serien føles slik ikke desperat etter å være politisk korrekt eller kulturelt liberal på en klein måte. Den oppleves ekte, dedikert og ærlig.

“Tulleunderholdning” som blir viktigere enn man først tenker over

Samtidig er det jo også ting som dette som gjør at den også føles så 2025. Her gjemmer man ikke bort noe i sin venstrevridde superliberale tilnærming til sex, ung voksentid og flerkulturell diversitet. Jeg kan derfor se for meg at Overcompensating må være noe konservative amerikanere og mennesker som Trump og Co. trolig ville blitt kvalm av. Serien føles derfor desto viktigere og deilig dristig der den nærmest spytter store deler av dagens USA i trynet, og slik blir enda mer kul, dristig og ikke minst viktig. 

Dette er en tid hvor USA, mens jeg skriver dette og du leser, forsøker å kansellere alt som ikke er erkekonservativt gammeldags, superstreit og religiøst “riktig” innen kultur og underholdning. Amerikansk mangfold forsøkes å kveles, noe en serie som dette virkelig forsøker å motarbeide. Den blir slik en langt større og viktigere stemme enn den ideelt sett burde være. Serien vitner slik om viktigheten av popkultur, at selv en “tullete” tv-serie kan bli del av dagens svært viktige kulturkamp. Man kan alltid hevde at serien burde ha turt å sparke mer direkte mot dagens politiske og kulturelle slagsider, men serien er like fullt også en eskapistisk serie man kan rømme inn i, om virkelighetens USA i disse dager blir for deprimerende. Det er da også en egenverdi verdt å ta med seg. Jeg krysser fingrene for at Overcompensating ikke blir økset allerede etter første sesong, slik de fleste serier i dag blir. Jeg vil nemlig se mer av dette, og spesielt fordi det kommer fra dagens USA.

(Foto/Copyright: Amazon Prime)