( - )

Historien følger Gunvor Smikkstuguen (spilt av Grete Nordrå), som er den litt rå og tøffe dama som har flyttet fra flatbygdene på Hedmarken og ned til storbyen, der hun jobber på en tobakksfabrikk. Hun kommer hjem igjen på ferie, og skaper umiddelbart oppstandelse i bygda med sin frilynte og frampå måte og være på. Gamle bygdetradisjoner og inngrodde holdninger passer ikke for a Gunvor noe mer, og ho vet også hvordan ho skal gjøre dette klart for folk. Noen liker jo det hun sier og gjør, men spesielt den eldre generasjonen er fryktelig skeptiske til a Gunvor. 

De fleste kjenner vel til Alf Prøysen sin roman fra 1950, ved samme navn; TROST I TAKLAMPA, og denne filmen her er basert på boka. Prøysen bidrar også med musikken her, har fortellerstemme, står bak storyen, og har en liten rolle, så han var definitivt involvert i filmen.

Regien er ved Erik Borge og vi får også en hel del andre kjente folk blant skuespillerne her, som Pål Bang-Hansen, Roy Bjørnstad, Jack Fjeldstad, Alf Prøysen, Ottar Wicklund m.fl.

Filmen forsøker og ha et komisk tilsnitt, men fremstår ikke direkte som noen åpenbar komedie heller, men Alf Prøysen selv var visstnok veldig fornøyd med filmen. Han likte ikke romantiseringen av bygde-Norge, og siden denne filmen også tok i bruk en del nye og dristige fortellergrep, som man ikke så i andre filmer på denne tida, så ble den annerledes. Alf Prøysen likte det, men publikum forble skeptiske og TROST I TAKLAMPA ble ingen kino-suksess. Muligens var det filmens tematikk som ikke fenget, eller det at den ikke hadde noen klassisk happy ending som gjorde at folk uteble. Det er ikke godt og vite, men det er uansett artig og ha sett denne filmen her, og jeg synes den var ganske så kul ihvertfall. Gunvor Smikkstugun er en kul karakter, og får virkelig fram motsetningene mellom bygd og by.

TROST I TAKLAMPA ender opp med en score på 6,5/10.