---

Terningkast:


Ingress:

Når en bror og en søster blir overført til et fosterhjem, oppdager de fort at fostermoren og hennes eiendom byr på uvanlige og merkelige ting. Etter hvert blir de del av et rituale som tar dem inn i et levende mareritt!

Anmeldelse:

I regi av de australske brødrene Danny og Michael Philippou, serveres vi med Bring Her Back et imponerende stykke skildring av menneskelig psyke og ondskap.

The Philippous slo for alvor igjennom i 2022 med skrekkrullen Talk to me, en historie hvor overnaturlige elementer rundt kropp, sjel og psykologi sto sentralt. I Bring Her Back er det flere liknende ting som dominerer historien, samtidig som ondskap kanaliseres og skildres på mesterlig vis. 

Billy Barratt og Sora Wong spiller halvsøsknene Andy og Piper, to ungdommer hvis far uventet dør og de begge blir omplassert til sin nye fostermor Laura. Piper har hele livet vært avhengig og nært knyttet til sin eldre bror fordi hun nesten er helt blind. Da de blir forsøkt splittet opp av barneværnet, insisterer de derfor på å få bo sammen, i hvert fall i tre måneder til, frem til Andy blir 18 år og kan søke om å få bli verge for søsteren. Laura går med på å ha ham boende hos seg, men allerede første dag viser Laura åpenbare tegn til å være rar og merkelig. 

Deres nye fostermor utfordrer særlig Andy på psykososiale måter som skaper ubehagelige situasjoner. Han føler seg mistenkeliggjort og sett ned på, og blir etter hvert misbrukt som syndebukk av Laura, alt for at Piper skal få et dårligere forhold til sin bror. Det psykologiske spillet mellom Laura og Andy eskalerer, samtidig som Lauras tredje fostersønn, Oliver, viser klare mentale og fysiologiske skremmende sider. Hva er det egentlig som foregår i dette hjemmet?

I rollen som Laura står dobbelt Oscar-nominerte Sally Hawkins (The Shape of Water, Blue Jasmine). Hennes lett småkomiske og surrete fremtoning passer perfekt til den litt ustabile og forvirrede Laura, en mor som nylig mistet sitt eget barn Cathy i en traumatisk drukningsulykke og åpenlyst sliter med både sorg, savn og det å håndtere det traumatiske tapet.  

Bring Her Back handler derfor ikke overraskende om sorg, tap, og hvordan man håndterer etterfølgende vanskelige hendelser, følelser og sin nye hverdag. De tematiske linjene dekker både sterke og vonde sider, som adopsjon, mental og fysisk mishandling og misbruk, måten voksne utnytter og tramper på barn og unge på, samt vanskelighetene med håndtere egne mentale tilstander. 

Vi får umiddelbart sympati og varme følelser overfor Andy og Piper. Karakterene fester seg fort, spilles veldig bra, og tilfører slik historien en viktig kobling til oss som den er avhengig av videre. Ubehagelighetene som kommer inn i bildet med Laura, en dame som bryter sosiale og etiske koder og moral, tilfører historien et nytt lag av en fæl, klein og etter hvert skrekkelig ubehagelig stemning.

Regien og manuset til brødrene Philippou oppleves slik både solid, treffende og imponerende. Her brukes ikke skremselstatikk og billige skrekkeffekter i tide og utide. I stedet serveres vi sjokkerende enkelthendelser og scener som kommer helt uventet, gjerne med lange og visuelle dvelinger på grotesk og svært ubehagelig vold. Bring Her Back har med andre ord fått den sjeldne 18-årsgrensen av en grunn. 

Filmen skal videre ha stor ros for mye, men én av tingene er at den ikke holder tilbake eller forsøker å skåne verken oss eller sine karakterer. Historien får derfor også noe dørgende tragisk, fælt virkelighetstro og hoderystende vondt over seg som man bør være forberedt på. Underveis sitter man og tenker over hvor jævlig tusenvis av barn og unge daglig har det under intenst egosentriske, forstyrrede og onde voksne.

Filmen kan minne en del om særlig Ari Aster og hans filmer Hereditary (2018) og Midsommar (2019), spesielt i stil og form, i måten det ubehagelige visuelle og skrekken brukes på. Danske Speak No Evil (2022) ble for undertegnede også en film som, med sin noe beslektede historie og ekle ubehag underveis, ble en naturlig sammenlikning.

Narrativet er ikke uten små irriterende sider dog. Et par ting skurrer litt underveis, som for eksempel hvorfor ikke politiet blir mer involvert etter hvert. Likevel klarer ikke dette å trekke filmen særlig ned, heldigvis. Historien om Andy og Piper blir mot slutten hjerteskjærende, skremmende og ond, så ond, at man nesten sitter litt matt og stum tilbake. 

Men det er dette som er så beundringsverdig og knallsterkt gjort - at brødrene Philippou ikke har gått for en mildere og skånende versjon. Det er nettopp slikt som løfter denne filmen høyere og over gjennomsnittet. De har med sine to siste filmer virkelig etablert seg som et spennende navn innen en genre som de nå selv kan virke å være med på å (om)definere. Skrekkgenren trenger som kjent å stadig utfordre seg selv for ikke å bli kjedelig og stagnere. Bring Her Back fortsetter slik de senere årenes trend med flere intellektuelle flerlagsfilmer. I denne filmen er det dessuten enkelte scener som virkelig føles fysiske underveis og som vil sitte i kropp og på netthinnen lenge etterpå. Du er herved advart. 

(Foto/Copyright: SF Norge)