---

Terningkast:


Ingress:

I den lille byen Eddington i Midtvestens USA, tas vi med tilbake til det herrens år 2020. En global pandemi angriper verden, men i Eddington er det flere som har problemer med å ta til seg realitetene og problemene dette sakte, men sikkert utsetter byen deres for. En spenning mellom byens sheriff og borgermester eskallerer til mord, samtidig som frustrasjon, uro og motsetninger forøvrig setter stedet på hodet!

Anmeldelse:

Som en smeltedigel av nærmest alt som er galt med det amerikanske samfunnet, tegner regissør Ari Aster opp byen Eddington - et sted hvor galskapen virkelig herjer. Selv om filmen kan minne om flere andre regissører i gaten “crasy, voldelige menneskeportretter” (les: f.eks Tarantino, Scorsese, Coen-brødrene), er det like fullt noe Ari Astersk over filmen som er hans tredje etter suksessgjennombruddet med Hereditary.

Skrekkfilmen som virkelig gjorde seg bemerket tilbake i 2018, ble etterfulgt av Midsommar (2019) og Beau is Afraid (2023), den ene filmen rarere og mer sær enn den andre. Med Eddington er det kanskje ikke fullt så mye Aster selv som er sær, men mer det amerikanske dysfunksjonelle, fornektende og hat-drevne folket og kulturen han her forsøker å skildre. 

Med utgangspunkt i Covid-pandemien, starter historien i mai 2020. Sheriff i Eddington Joe Cross (Joaquin Phoenix) er en åpenbar konservativ og “old fashioned” type sheriff som fra første stund nekter å bruke munnbind som alle andre, rett og slett fordi “covid ikke vil komme til Eddington”. På hjemmebane sliter han med en dysfunksjonell og syk kone (Emma Stone) og en slitsom overstyrende mor (Deidre O’Connell). Samtidig er hans forhold til Eddingtons ordfører i Ted Garcia (Pedro Pascal) heller iskaldt. Garcia er hans rake, liberale, motsetning, og pandemien klarer å få frem det verste og mest konfliktfylte i dem begge. 

Parallelt lager opprørere bråk i gatene etter politidrapet på George Floyd, og en mystisk Black Lives Matter-gruppe begynner å ta hevn på samfunnet rundt dem. Til slutt koker det over i Eddington, og det lille snevet av anstendighet som rådet den lille byen, settes virkelig på prøve.

Pandemistarten og Floyd-saken i mai 2020 som katalysator for å lage et portrett av det amerikanske folk, samfunn og kultur, er åpenbart et både godt og forståelig utgangspunkt. I starten av Eddington sitter man dog og vrir seg litt utilpass i stolen. For, skal man virkelig tas med tilbake til denne begredelige perioden i livet, allerede nå, i 2025? Ari Aster er nemlig en av de første som med Eddington har laget en Corona-film, en historie som tar for seg verdenspandemien, kun fem år etter at den brøt ut. 

Eddington blir slik lenge en litt tung affære. Aster tar seg god tid til å bygge opp karakterer og historie, og det føles underveis som han har lite nytt å fortelle. Det kan ofte være morsomt å se galne amerikanere som underholdning, men i og med dagens (fremdeles) spinnville amerikanske virkelighet, blir man litt deppa over å skulle overvære denne pandemi-historien, i hvert fall et godt stykke ut i filmen. 

Men så… Etter en god time begynner det å skje ting som gjør filmen langt mer interessant. Uten å røpe hva dette innebærer, handler det om et lite samfunn som virkelig koker over - også dette noe ganske typisk amerikansk, dessverre. Karakterene, hendelsene, konfrontasjonene, etikken og moralen som Aster herfra tegner opp, er dessverre like ekte i virkeligheten, som her på film. 

Men selv om Eddington funker ganske så bra som både satire og tidsbilde på nær fortid og nåtid, er den vanskelig å le av, blant annet fordi den er så dørgende deprimerende, sann og provoserende. Jeg er også usikker på om filmen sier så mye om bakenforliggende årsaker, som den konstaterer, viser og påpeker mer åpenbare ting vi allerede vet. 

Eddington viser nemlig godt hvor intenst enkelte mennesker søker mot konflikt, mer enn mot fred og fordragelighet. Hvor egosentrisk enkelte mennesker kan være i sin jakt etter hevn, selv om det ikke er noen annens skyld at man sliter i livet, enn seg selv. Det er den klassiske skrekkhistorien fra et land hvis skytetragedier, våpenkultur, aggresjon mot stat og styre, opprør, hat og motsetninger florerer, og altså også den dag i dag.

Eddington som film blir til slutt også derfor litt, eh… “tam”. Dagens USA, anno 2025, er jo nemlig enda verre og galnere enn det var i 2020, og denne ironien gjør at den dels føles utdatert, allerede før filmen har premiert. 

Covid-pandemien vekket noe voldsomt usjarmerende i oss mennesker, også her til lands. I Eddington påviser Ari Aster mye av dette på en knakende god måte der han tar oss med tilbake til tiden da ignorante idioter med for stor selvtillit hevet seg over andre og hvor konspiratører helte enda mer bensin på galskapens bål. Det å bli tatt med tilbake til året ingen av oss vil tilbake til, krever derfor en del av deg som tilskuer, og av regissøren. 

Heldigvis hever skuespillet til særlig Phoenix underholdningsopplevelsen godt opp, og historien får etter hvert en del sort humor over seg som gjør filmen godt. Til slutt sitter man likevel igjen med en litt blandet følelse av at Aster kanskje var litt tidlig ute med å gjøre en pandemi-film, for det er lite nytt som serveres her, og vi vet jo godt hvor galne amerikanerne kan være. Dagens enda sykere amerikanske samfunn og tid, gjør at man nå sitter og nærmest bare venter på at også post Trump-filmene skal komme på løpende bånd. Måtte dette bli lenge til! Det å skildre nær, dyster fortid for tidlig, trenger nemlig ikke nødvendigvis å være et sjakktrekk. Samtidig er det virkelig også beundringsverdig at Aster gjør dette, altså lager et slikt grelt portrett av sitt eget land. For akkurat som visse karakterer i filmen, har nok svært mange (særlig amerikanere) godt av å se seg selv i speilet med denne filmen. 

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon)