---

Terningkast:


Ingress:

Lucy jobber i et datingfirma som spleiser mennesker i New York. Hun er både suksessfull og ambisiøs, men privat står hun etter hvert i skvis mellom å date den perfekte matchen selv, eller å ta opp tråden med eksen sin. 

Anmeldelse:

Sørkoreanske Celine Song slo virkelig igjennom i 2023 med det romantiske dramaet Past Lives som fikk to Oscar-nominasjoner og satte Song på det internasjonale filmkartet. Hennes oppfølgerfilm i Materialists tar også for seg romantisk og hverdagslig tematikk, gjerne også dykkende ørlite grann lengre ned i materien enn de fleste. 

Å navigere innenfor rom-com-genren betyr blant annet det å sjonglere visse typer klisjéer, forventninger og ingredienser. Song synes å, som med Past Lives, akte å sette både genren og tematikken litt mer under lupen enn sine ofte langt mer glossy og overfladiske søsterfilmer. 

Historien om Lucy er nemlig en om refleksjon, selvinnsikt og etter hvert selverkjennelse, rundt hva som virkelig teller her i livet. Er det penger, status, materialisme, eller er det nå engang slik at det er kjærligheten som bør ligge i bunn om et forhold i det hele tatt skal kunne fungere? Svaret kan kanskje virke opplagt og selvsagt, men sannheten er at vi mennesker ofte velger feil, noe som gjør Materialists litt mer interessant og smartere enn kanskje først antatt. 

For, er det nå bare-bare å gå etter kjærligheten om denne viser seg å være en kjekk mann som nærmer seg 40, ikke har jobb, og bor i et kollektiv med to andre slasker av noen menn?

Lucys eks John er nemlig en slik en, og Lucy bebreider seg selv stadig for å mislike hans mangel på penger og materialistiske gode. Er det henne det er noe galt med, eller… er det helt naturlig å søke også materialisme i en partner, og ikke bare kjærligheten? 

Slike problemstillinger drøfter Materialists på en måte som både gjør den interessant, fascinerende og ikke minst relaterbar, og det altså innenfor en genre som ofte glatt hopper over slike virkelighetstro problemstillinger og mest bare fokuserer på glammen, glitteret og det naivt rosenrøde. 

I rollen som Lucy står Dakota Johnson, en dame som virkelig passer denne rollen perfekt. Hun har ikke bare utseendet og utstrålingen med seg, hun innehar også en empatisk jordnærhet som undertegnede alltid har likt, selv innen de nettopp temmelig overfladiske og (bittelitt) genrelike Fifty Shades-filmene. Mot henne spiller Pedro Pascal John, en kar Lucy kommer over i et felles bryllup. John er, ifølge Lucy selv, en 10/10-mann - en kar som tikker av alle boksene på match-skjemaet og dermed fremstår som perfekt. Men er han perfekt for henne? En kvinne som tross alt ser etter mye overflatisk, materialistisk og dermed fremstår noe kald?

Lucys eks i John (Chris Evans) er nemlig mannen hun har flere følelser for. Problemet er altså at sistnevnte ikke har mye penger og at han slik står langt mindre på egne bein.

Etter at Lucy får en ubehagelig opplevelse rundt en av sine kunder, samtidig som hun dater den rike og “perfekte” John, innser hun at verdiene hun til nå har etterstrebet og sett etter, kanskje ikke er de hun bør prioritere. 

Materialists er kanskje ikke forferdelig uforutsigbar, og tråkker slik genren godt i sporene selv, men filmen oppleves å tilby et hakket mer intellektuelt nivå underveis, noe som gir den et solid Song-stempel, i samme gate som gjennombruddet Past Lives. Underveis navigerer Song, som også selv har skrevet manus, både tematikk og genre med en ærlighet som det er lett å like. Hun verken dømmer eller moraliserer over penger, skjønnhetsinngrep og andre “materielle” sider ved oss. Hun erkjenner derimot at slike materielle goder både er der, ofte gjør livet lettere å angripe, samt ikke minst også kan styrke selvtilliten vår. 

Materialister har vi mennesker nemlig vært siden dag én, ja som huleboere. Men, hva er det egentlig som trekker oss til hverandre? Hva er det vi egentlig ser etter i en partner, og hva er det vi investerer i?Kunsten å få andre til å føle seg verdifull er, ifølge en film som dette, noe flere av oss kanskje burde etterstrebe. Filmen kommer i en tid hvor vi også her til lands debatterer det ofte brutale datingmarkedet, hvor mange menn som ikke får seg dame, hvor kresne kvinner beskyldes for å ha blitt, med mer.

Det slår ikke nødvendigvis gnister her mellom skuespillerne, og filmen “bleikner” slik noe opp mot sine glossy genresøstre. Men, Materialists sneier innpå mye oppriktig interessant og gir underveis sin egen ofte overfladiske genre litt tyggemotstand det er svært lett å like og anerkjenne. Celine Song tilfører dermed igjen, med sitt smarte, ettertenksomme og ærlige blikk, en heving av genren, og det i en tid hvor den føles mer aktuell og virkelighetsrelaterbar enn på lenge.

(Foto/Copyright: SF Norge)