( + )

Vi skal til familien med ekteparet Jesse og Astrid og tenåringsdatteren Zoey. De flytter inn i et nytt hus med en mørk forhistorie som skal vise seg å innhente dem. Vi følger også naboen Ray som også er knyttet til det som skjer på en mystisk måte. Jesse maler bilder, men etter han flytter inn i det nye huset blir de av mye mer voldsom og mørk art, som han på uforklarlig vis innlemmer familien i. Det skal vise seg etter hvert at disse bildene skal vise seg å vise noe av hva de har i vente…

I sommeren 2025, så jeg Dangerous Animals på kino. Det var en film jeg falt pladask for. Den var en meget gjennomført haiskrekkfilm som møter slasherfilm. Devil’s Candy ble plukket opp fordi det er samme regissør som Dangerous Animals. Jeg hadde lyst til å se mer av hva Sean Byrne har å by på. Dette er hans andre film i rekken og nok en skrekkthriller, men denne gangen mer demonisk. Det filmatiske er løftet noe i andre film ut for Sean Byrne. Den filmatiske fortellergleden var noe jeg elsket i Dangerous Animals, er dog ikke til stede her, men fotoet er solid utformet, selv om dette ikke føles like allment og lett fortalt. Det blir mye som skjer i bakgrunnen i filmen og vi skjønner mer av bildet underveis, men filmen er ikke akkurat noen hurtigkoker av en skrekkfilm. Jeg skjønner at Sean Byrne prøver å tråkke i et annet landskap enn med sine andre filmer, men

Filmen begynner litt svakere og med langt mindre driv enn både Dangerous Animals og debutfilmen, The Loved Ones. Vi skal til et et hus med mye forhistorie. Filmen åpner med fryktelig mørke scener. Tidlig i filmen henvender filmen seg til det mørke med instrumental black metal-musikk med heftig kul vreng. Filmen begynner hardcore, men så glir dette over i en stille før stormen-følelse der filmen bygger opp rundt en liten familie, bestående av mor far og en ungdomsdatter, i front som flytter inn i nytt hus. Det er veldig kul og fet black metall musikk.

Det er en kald åpning på filmen og dette bruker veldig lang tid på å komme i gang. Dette beveger seg svært langsomt i det alternative universet. Scenene når far maler er ganske kule. Da får vi se malingen sprutes ut på lerretet til noen svært mørke motiver. Også noen av de andre skrekkscenene av det demoniske slaget er isolert sett kule scener, men helheten og limet mangler litt i den filmatiske blandingen. Dette sentreres rundt en familie med mor og far og en tenåringsdatter og en overvektig mann som gjør mye han føler han må gjøre av det mørke slaget. Faren i familien har et veldig Jesus-aktig utseende.

Konklusjon
Jeg hadde store forhåpninger til hva Sean Byrne skulle diske opp med, men dette skuffet meg egentlig en del. Det er en meget dyster stemning i filmen, men filmen klarer ikke helt å holde meg investert i det vi opplever. Til det er filmen for innadvendt og lite beskrivende skrekkfilm. Lydsporet er litt tidvis kult og det er flotte bilder vi får vist reint filmatisk, men stemning og bilde halter litt sammen. Dette er også en ganske kort film, men den føles litt langtekkelig og langsomt i et Supernatural-lignende univers. Det skjer også mer på slutten enn resten av filmen før det. Det er ofte et dårlig tegn i filmen og dette er en kul film for deg som liker slow burnere, og den gjør en del riktig i fotoarbeidet og lydsporet er fett som få, men hele blandingen kan bli litt mer mørk og mindre å gripe fatt i enn det jeg skulle ønske. Det var uansett kult å få sett seg opp på Sean Byrnes filmografi. Jeg gleder meg stort til hans fremtid og håper den er malt med skrekkpensel, fordi den er han god på å bruke i sin regi.

[ Sett på DVD kjøpt på Platekompaniet ]