Året er 2120. Lasteromskipet Weyland-Yutanis er på vei tilbake til Jorden etter et oppdrag om å hente utenomjordisk liv tilbake til jorden. Koste hva det koste vil så skal utenomjordisk liv tilbake til jorden..

De har vært på oppdrag i 64 år. På vei tilbake kommer noen remvesen ut av kontroll og romskipet blir skadet. Romskipet krasjlander på jorden, der store andriodeselskaper styrer kloden. Der møter vi Wendy som er en av de mest avanserte androidene. Hun verver seg til å gå inn i det krasjede romskipet og undersøke det. Det er mer enn bare den typiske Xenomorphen fra Alien som møter dem. Det er mange andre rare skapninger som også har kommet ut av kontroll. Men katastrofen blir mer et bloddryppende faktum når Xenomorphen igjen sprer frykten den er djevelsk god på…

Filmen Alien så dagens lys i 1979 med Ridley Scott i registolen. I serien er han produsent. Jeg er og har vært stor fan av Alien-filmene, og da spesielt den første og andre. Det var disse to filmene som satte standarden og skapte Alienfeber i verden. Serien tar plass to år før den første Alien-filmen i tid. For min del var det derfor med skrekkblandet fryd at jeg bestemte meg for å se serien. Spørsmålene ble mange: Kunne dette holde mål kontra filmene? Hva ville de fokusere på? Kom dette til å bli kult nok? Alt dette vil jeg forsøke å svare på gjennom anmeldelsen.

Det er Noah Hawley som er serieskaper for TV-serien Alien: Earth. Han står fra før bak TV-serien bak mesterverket til Coen-brødrene, nemlig den kritikerroste Fargo-serien som så dagens lys i 2014. Jeg liker at Hawley bruker mye av estetikken som Ridley Scotts originalfilm fra 1979 hadde. Det er en mengde likheter som er gledelige å se og mange rike referanser som gjør dette både kult og nostalgisk å oppleve. Serien har også det samme snikende ubehaget som Alien er viden kjent for. Skuespillerne gjør også en solid jobb. I de mer profilerte rollene treffer vi Sydney Chandlers spiller Wendy og Timothy Olyphant som Kirsch. Samuel Blenkin er god som teknologirikingen Boy Kavalier.

Serien åpner med bakgrunnslyder vi kjenner oss igjen fra Alien-filmene. Fortekstene forteller oss at udødeligheten i fremtiden vil komme i tre former: Kybernetisk forbedrede mennesker, kunstig intelligente vesener og hybrider av disse to. Hvilken teknologi som leder an, vil avgjøre hvem som er i føringen i universet. Deretter kryssklippes det mellom en alien (xenomorph), en facehugger og et romskip i verdensrommet. Deretter får vi se romskipkontrollerdatamaskinen gir oss fakta om hva som foregår. Deretter våkner besetningen opp i romskipet etter hypersøvn. Deretter setter de seg på kjøkkenet og spiser. På en velkjent måte fra filmene. Liker at filmen har gått litt tilbake til røttene i inspirasjonen.

Du får en veldig god Alien-følelse i serien allerede fra første stund. Alt ser veldig bra ut fra første stund. Kyborgene er også med som de pleier. Noen av dem er ganske kalde i serien. Det er et veldig TV-serietempo over dette til tider. Serien er ikke hundre prosent på i drivet hele veien. Handlingen går noe tilbake i tid, for å beskrive fortiden til rollefigurene vi følger. Noe som er et vanlig preg i TV-serier, men dette avviker litt fra Alien-filmene, som har minimalt med tilbakeblikk og foregår mer i nåtiden. Heldigvis får vi se en alien i første episode og dette blir mer hardcore etter utover i episodene. Skrekken er også kul og gjennomført med masse deilige referanser til Alienfilmene og i episode 3 får man et nikk tilbake til en ikonisk scene fra Ridley Scotts Alien der vi ser det 'voksne' romvesenet for første gang.

Konklusjon
Dette er en serie for fansen som kjenner Alien-universet. Det dveles ikke med skrekkmomenter som vi allerede kjenner. Det i seg selv er litt kult, fordi mange vet hvordan en alien fungerer i alle ledd.  Effektene er også meget kult utført. Det legger en fin ramme over produsksjonen. Fotoet er meget gjennomført med referanser til mye kul sci-fi som også beveger seg utenfor Alien-universet. Alienskapningen ser som vanlig ganske kul ut i serien og marerittstemningen rundt dette monsteret er absolutt til stede. Det bygges også mye opp rundt rollefigurene, og i de første episodene scratcher bare serien overflaten og tar seg relativt god tid til å skape stemninger, grøss og gi oss inntrykk. Heldigvis klarer serien å bygge opp episode for epsiode gjennom sesongen. For min del er dette ganske kult og gav meg en del å se. Med andre ord kommer jeg til å fortsette å følge med på dette, også i de planlagte oppfølgersesongene som også kommer til Disney+.

[ Jeg ser serien på Disney+ og oppdaterer anmeldelsen etter hver episode som kommer ut ]