---

Ingress:

Søstrene Inger og Ellen vil dra på en busstur til Frankrike. Moren til Inger vil ikke at Inger skal være med da hun lider av Schizofreni. De satser alt på at Inger skal ha utbytte av turen og oppleve livet. Søsteren ønsker å ta Inger bort fra institusjonen og få henne til å få nye inntrykk i livet. Men det er nok ikke forsvarlig hele veien, men reisen blir verdt strevet for Inger, selv om det flere ganger er helt i grenseland for hva som var forsvarlig. Det blir litt av en tur for alle med i reisefølget, der Inger virkelig preger turen på godt og vondt…

Anmeldelse:

Det oppgis i starten at filmen baserer seg på virkelige hendelser. Det er noen sterke etiske problemstillinger med å ha med Inger med på tur. Men det er også fint å se en slik film, selv om den også oppleves som sterk. Jeg opplever at filmen er antistigmatisk. Vi forstår en psykisk syk bedre og at hun kan være et fullverdig medlem av reisefølget også selv om hun er psykisk syk. Hun er et godt menneske og hjelper de andre til å få gode opplevelser, selv om hun sliter med sitt.

Niels Arden Oplev er regissør for filmen, men er best kjent for å ha laget ‘Menn som hater Kvinner’. Rose utspiller seg som et drama. Sofie Gråbøl er utrolig dyktig som Inger. Hun smelter over i en psykisk syke Inger. Inger har Schizofreni. Rollefiguren Inger har en del fakter og går på heftige medisiner. Hun sier ting rett ut som om hun vil ligge med noen eller forteller livshistorien sin rett som det er og legger ut om hennes lidelser og hennes privatliv som om det skulle være den største selvfølgelighet.

Filmen har mange vakre og fine øyeblikk med Inger. Det er sterkt å se den psykisk syke Inger, som er nesten som en vakker blomst i filmen. En rose. Hun er så skjør, ekte og en vi automatisk sympatiserer med. Det blir mange herlige og morsomme episoder som oppstår, som da de må gravlegge pinnsvinet i en sjokoladeeske og grave det ned, før de kan dra videre. Når folk begynner å snakke om henne, vil hun kaste seg ut i veien foran en bil. Det er litt av et øyeblikk når Inger synger Edith Piaf. Da tørker jeg selv en tåre.

Alt handler om Inger, som er troende til hva som helst. Hun føles som en byrde i starten, men viser seg å være litt av en joker på turen for at alle skal ha det bra og oppleve de rette tingene. Vi får se hvordan de andre på reisen snakker om og tenker om Inger. Noen er direkte stygge i kommentarene og forstår henne ikke. Andre behandler henne derimot med respekt og godhet. Moren vil at Inger skal ta medisiner som sløver henne ned på tur, imens søsteren kjemper for at de ikke skal dope henne ned, så hun får med seg turen. Det er et varmt og komisk øyeblikk når gutten Christian får en pengegave av Inger på bursdagen sin, og han svarer med å si Takk, Er du Skinnsyk? Og Inger svarer anerkjennende: - Ja.

Konklusjon
Jeg synes at rollefiguren Inger er en veldig kul type. Hun er som en slags løs kanon på dekk. Utrolig ekte, skjør og rett på sak. Det er også Sofie Gråbøl som levendegjør rollefiguren på mesterlig vis. Liker hvordan filmen er laget, og hvordan historien er fortalt på. Selv om filmen fremstiller Inger med rare fakter og symptomer, så menneskeliggjøres hun mye i filmen. Det er også slik at gutten i filmen er den som får best kommunikasjon med Inger på et menneskelig plan uten å dømme henne, som symboliserer at det er viktig å møte mennesker med respekt uansett om de er forskjellige fra oss. Jeg koste jeg meg stort med filmen og synes den var sterk å se.

[ Jeg så filmen med abonnement på Netflix ]