---

Terningkast:


Ingress:

Når statsminister Alma Solviks mann Sondre Bortnes driter seg ut grunnet aksjehandel som går over stokk og stein, forsøker Solvik og hennes team å rydde opp så godt de kan. Et nytt stortingsvalg er nemlig nært forestående, og i desperasjon tyr Solvik til spindoktoren Karianne Moen, som selv har mange svin på skogen, for å løse floken. “Sondre er synderen” blir slagordet deres, men klarer Solvik og co. å dytte all skade unna til valget?

Anmeldelse:

Politisk satire og humor er vanligvis forbeholdt tv- og underholdningsprogram av det kortere og lettere slaget her til lands. Når regissør og ringrev Petter Næss (Elling, Tatt av Kvinnen, Lykkeland) river i en helaftens spillefilm av sorten, er det så man faktisk sitter og kjenner på en slags takknemlighet underveis. 

For jeg koste meg veldig, og det på en måte som føltes uanstrengt og ærlig. Ingen kommentar er slik en sjeldenhet å se på norske kinoer, og når filmen i tillegg, bevisst eller bare mer beleilig, kommer akkurat på passelig valgtidspunkt, ja så er det lett å kose seg litt ekstra humrende i kinosalen.

Historien om Solvik og folkene rundt henne føles kanskje i overkant enkelt og kopierende virkeligheten her og der. Hva, hvem og når parodiene og satiren sikter til er nemlig lite forsøkt skjult, og man trenger med andre ord ikke bruke mange hjernecellene for å forstå koblingene.

Når dette er sagt, oppleves like fullt filmen både frisk, freidig og deilig uhøytidelig. Mye skyldes Næss sitt friske tempo og regi, samt et ofte morsomt manus av Ståle Stein Berg hvor replikkene lander befriende ofte.

Laila Goody i hovedrollen som statsminister Alma Solvik (Erna var kanskje stjerna, men Alma er palma!), gjør en finfin figur fra en person som har en forholdsvis like stoisk ro og indre avbalansert personlighet som den hun åpenbart parodierer. Anders Baasmo som fjotten av en ektemann er herlig latterlig og stakkarslig, men uten å overdrive heller. Det krever sin skuespiller. Dialekten nagler han også godt. 

Den som likevel nærmest føles som den egentlige hovedkarakteren og stjerna her, er imidlertid Pia Tjelta som vaktbikkja Karianne Moen. Det er hun som er virvelvinden i historien, ei dame som har en egen broket bakgrunn.

Selv med et dårlig skjult bittert hevnmotiv overfor barndomsvenninnen Alma Solvik (hun fikk ikke ei krone av ‘operasjon dagsverk’-pengene de produserte tilbake på ungdomsskolen!), kaster hun seg på sjansen når hun tilbys å hjelpe i krisen som oppstår. Tjelta har fått det absolutt saftigste manuset og avleverer dette med en energi som tilfører fyrverkeri til enkeltscener. Ja, hun er rett og slett Almas mer hissige og rake motsetning. 

Enkelte av birollene føles mer stive og teatralske, uten å nevne navn her. Men det er jo klart at formatet med humor og satire kan være vanskelig å formidle som naturlig og superrealistisk der det fort kan få noe farseaktig over seg. Manus er jo tross alt bygget opp av mange vitser og one-linere, noe de færreste av oss har på lager sånn til vanlig, i virkeligheten. Humor og (pop)kulturelle referanser kan forøvrig oppleves veldig subjektivt og avgjør en del av hva man synes om en slik film.  

Ingen kommentar lodder generelt ikke så voldsomt dypt, verken over eller mellom linjene. Det er stort sett enkel humor, parodi og satire vi får servert, som når robotstøvsugeren til Solvik heter Arne Olav (les: Brundtland), at lederen for De Mørkeblå heter Sølvi Frekkhaug, og så videre.

Men det er gjort på et folkelig nivå som føles å funke ypperlig, mye fordi det er så mye gjenkjennelig i historien. Samtidig gjør de (overtydelige) likhetene til virkelighetens saker, hendelser og personer at de satiriske og vittige sparkene også blir noe lettvinte og tafatte innimellom.

Ingen kommentar funker dermed best på sitt lettvinte nivå, og hvor særlig innblikket i stress, kaos og dårlig kommunikasjon i maktkorridorene byr på de mest fornøyelige replikkene og scenene. For de av dere som lurer på om filmen kommer til å skade visse politikere og partier, vil jeg nok mest tro at dem det gjelder klarer dette best selv i disse dager. Selve filmen er nemlig såpass morsom og enkel at den på ingen måte smeller av noen politiske bomber vi ikke kjenner til fra før. Og ikke minst - historien om Alma Solvik minner oss også ironisk nok på hvorfor mange elsker (eller skal vi si elsket?) en viss uhøytidelig, jordnær, standhaftig og folkelig statsminister som vi hadde for noen år tilbake. Og dette er jo strengt tatt en positiv type påminner og portrett, i disse valgtider. 

(Foto/Copyright: Nordisk Film Distribusjon)