---

Ingress:

Det var en gang et snøkledd rike. Der levde og regjerte kongen med en ung og vakker prinsesse. Hun lengter etter sommeren og vil oppleve blomster. Langt mot sør ligger sommerlandet. Etter at kongen i sommerlandet blir drept er alle redd for at en ond heks skulle ta makten, så Kong Valemon kommer hjem. Heksen skaper så den nye Kongen om til en kvitebjørn, og om han ikke finner en brud innen syv år blir han i heksas makt for alltid. Han legger ut på vandring for å finne en som kan elske en kvitebjørn…

En dag da prinsessen i vinterlandet er ute på tur i skogen, treffer hun på Kvitebjørn Kong Valemon. Han gir henne en gull-lenke og frir til henne. Hun blir fascinert av bjørnen, men kongen i vinterlandet er ikke veldig begeistret for dette frieriet og setter en stopper for kjærligheten. Så spørs det om hvordan dette vil gå og om Kvitebjørn Kong Valemon noensinne får sin prinsesse…

Anmeldelse:

Jeg husker filmen godt da den kom. Klassen vår så den på kino da jeg gikk på barneskolen. Den gangen synes jeg filmen leverte varene, men har ikke sett den om igjen i sin helhet siden, før nå. Filmen bygger på et eldre norsk folkeeventyr. Asbjørnsen og Moe hadde sin variant av eventyret kalt: Østenfor sol og vestenfor måne. Filmen åpner med en slede to menn som prøver å rømme fra en flokk ulver. Vi befinner oss først i vinterlandet og får beretningen om kongen og hans døtre, der den yngste prinsessen var hans øyensten. Deretter introduseres vi for sommerriket og så settes vi inn i historien og hvordan alt henger sammen.

Filmen er både overspilt og underspilt om hverandre. Det er litt stiv dialog i filmen med replikker mer ut i luften enn at de når helt ut til oss. Mange roller føles litt for tilgjort og med lite følelser i skuespillet. En pur ung Maria Bonnevie spiller hovedrollen. Hun er søt og pen og har en magisk aura rundt seg, men hun mangler noe i instruksjonen som gjør at hun tilfører nok ‘menneskelig’ varme i rollen. I andre roller finner vi Jack Fjeldstad som kongen i Vinterlandet og Tobias Hoesl som Kong Valemond. For min del faller nok Tobias Hoesl mest gjennom i filmen av de bærende rollene, med selveste teatralske Helge Jordal i herlig birolle. Hoesl er dog litt mystisk, men mangler litt karakter i skuespillet.

Regien er ved Ola Solum, som gav oss klassikerne Orions Belte og Reisen til Julestjernen. Sistnevnte er også et eventyr som gjør at Solum er godt skikket til å ta fatt på en slik filmatisering, men han lykkes ikke like godt med ‘Kvitebjørn Kong Valemon’ fra 1991. Til det er filmen litt for innadvendt og alt for seriøs for sitt eget beste. Effektene i filmen er litt gammeldagse og mangler litt etter dagens standard. Bjørnekostymet er bra laget, men klarer ikke helt å overbevise hele veien. Selv om jeg skjønner at dette må ha vært utfordrende, liker jeg ikke helt hvilke kameravinkler de bruker for å filme bjørnen. Likevel er fotoet til Philip Remy Øgaard ganske gjennomført i godt gammeldags 35 millimeter. Fotoet leverer til tider og filmen er vakker og frisk i naturskildringene som er med på å befeste eventyret. Musikken er ikke utpreget, men føles passende og mystisk levert av Geir Bøhren og Bent Åserud.

Konklusjon
Jeg satte stor pris på å få servert dette eventyret på nytt, som 'research' til å se den nye norske tegnefilmversjonen av eventyret fra 2024. Det er et sterkt eventyrpreg over filmen og filmen følger eventyret tett slik jeg husker det fra da jeg var liten. Filmen har et magisk univers med både mystikk og hjertevarme. Kjærlighetshistorien er enkelt skildret, men kjærligheten er sterk som i eventyret med en sann ‘kjærlighet med første blikk’-versjon. Det er også noe dybde i slik filmens historie fremstår.

Det positive er at filmen har bra eventyrfølelse, men dette mangler noe i gjennomføringen, selv om fotoet i seg selv er bra gjennomført med kult naturfoto som rammer inn eventyret. Settingen i eventyret er veldig ‘far out’ til tider, og det skal det kanskje være, men for min del kunne dette hatt enda mer varme og sjarme. Det trolske i ondskapen i filmen er noe av det jeg synes kunne hatt enda mer karakter og mindre teatralsk skuespill. Føler og at filmen kunne ha hatt mer tempo og tilspissing i spenningsscenene. Likevel var dette et nostalgisk kult gjensyn som jeg moret meg å se. Jeg ruller en sterk treer på terningen i en norsk film som virker noe datert, men har en del styrker likevel.

[ Jeg leide filmen på TV2 Play ]