---

Terningkast:


Ingress:

I dette som er et innblikk i en sjelden og alternativ familiekonstellasjon, møter vi på tre varme og kloke menn, alle i ett og samme forhold, og hvor den ene av dem er gravid. 

Anmeldelse:

Regissør Even G. Benestad er ikke ukjent med å portrettere alternative mennesker. I sin gjennombruddsfilm Alt om min far (2002), fortalte han om sin egen transfar Espen Esther Pirelli Benestad. I Pushwagner (2011) var det den kjente eksentriske kunstneren med samme navn som ble satt under lupen. Med Tre fedre fortsetter Benestad sin filmografi med å gi mennesker med sterke personligheter og en særegen historie et ansikt og en sjanse til å fortelle sine historier.

Sammen med August Baugstø Hanssen, som også gjorde Pushwagner, har regissørparet fulgt de tre kommende fedrene Kristopher, Sindre og David, som alle er samboere. Vi kommer inn i deres liv da de sitter på venteværelset til gynekologen. Det er førstnevnte i Kris som er gravid. Han har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling og hvor han som 18-åring, mot sin vilje, måtte fjerne eggstokkene. Kris har alltid visst at han en dag vil ha barn, og han fikk overraskende nok beholde livmoren etter operasjonen, dog med spådommer om at han trolig aldri ville kunne bli gravid. Årene med testosteronbehandling i ettertid, har gjort at han ikke tok det for gitt at han kunne bli gravid. 

Hoppende frem til 2022 er han altså likevel blitt det, igjennom eggdonasjon. Sammen venter de tre fedrene sitt første barn og hvor den noe uvanlige konstellasjonen byr på både slitsomme, men også morsomme situasjoner.

Kamera kommer umiddelbart tett innpå mennene, hvor de tidlig viser sine selvstendige og personlige sider, likheter, som ulikheter. Det blir her tidlig tydelig at de passer veldig godt sammen, som trekantpar, men ikke nødvendigvis ville ha fungert som to og to-par. Dette er fascinerende å se, og portrettet får dette virkelig til å fremstå både troverdig og forståelig. 

Underveis gjør man seg opp egne tanker, som at hvordan i alle dager klarer disse tre å få forholdet til å fungere, mens man selv har mer enn nok med én partner i livet? Respekten og det fungerende samlivet viser uansett at denne familien får det til, og det er både beundringsverdig å se på, samtidig som man får en enorm respekt for dem. 

For Kris, Sindre og David lever i en tid hvor utfordringene for transer og skeive, både igjennom helsevesenet og staten, samt fra samfunnet forøvrig, byr på motstand og utfordringer som ikke engang berører de fleste av oss. Filmen får her fint og godt frem særegne problemstillinger, om man er "annerledes" og slik møter byråkratiet og fordommene rundt seg.  

Vi får her også følge mennenes tanker og visjoner om fremtiden og deres barn, samtidig som forholdene til deres øvrige familier også bakes fint inn. Tre fedre skaper slik et nødvendig helhetsblikk over det hele som gjør at vi ikke føler at noe vesentlig mangler, noe som ofte er tilfellet med litt vanskelig tematikk og menneskeportretter av denne sorten. 

Så kan man alltid kanskje etterlyse bittelitt mer rundt motstand, vanskeligheter og hva alle tre fedrene tenker her og der. Kanskje blir det også litt vel rosenrødt innimellom. Det å generelt forstå alt og henge helt med hele tiden, kan også være litt utfordrende for enkelte av oss. Det å ikke gå i selvsagt-fella, være innforstått eller underforklarende rundt tematikk som dette, er forståelig nok også en vanskelig avveielse. “Trans for dummies”, kunne slik kanskje vært mer på sin plass enkelte steder, rett og slett for å forsikre seg om at alle (generasjoner) klarer å henge med på dette som for mange er veldig nytt og annereldes.

Benestad og Hanssen føles like fullt å ha laget et rikt, svært nært og ærlig portrett, en film som aldri oppleves for sentimental eller tragisk vridd, ei heller naivt optimistisk eller happy-go-lucky skeivt, for å si det slik. Tre fedre oppleves som et unikt portrett vi alle har så vanvittig godt av å se, på så mange måter. For uansett hva man selv skulle tenke, føle og mene om mye av tematikken her - Kris, Sindre og David utlyser en så nydelig menneskelighet, at man sitter og kjenner på varmen og kjærligheten som de overfører igjennom kameralinsen og Benestad/Hanssens nærhet til hovedpersonene. Og til slutt trenger en unektelig viktig tanke seg frem - tenk om alle hadde hatt like dedikerte og herlige foreldre, som disse tre pappaene. 

(Foto/Copyright: Indie Film)