---

Ingress:

Vi følger Eric Draven og Shelly. De forelsker seg i hverandre når de begge går i avrusning. Fortiden til Shelly innhenter henne og Eric prøver å hjelpe henne ut av de dype problemene. Det resulterer i at Eric blir stukket med kniv og blir sendt til et slags dødens forværelse. Der blir han sendt tilbake til livet med en kråke som skal hjelpe ham med å rette opp i trøbbelet slik at han skal kunne gjenforenes med sin kjære. Men rikingen Roeg og hans menn står i veien for ham. Er han klar for å rydde opp i mørket og kjempe for sin Shelly?

Anmeldelse:

Den første The Crow-filmen er en kul kultklassiker som jeg vokste opp med. Jeg har også sett alle oppfølgerne som er som dritt å regne i sammenligning med 1994-versjonen. Derfor var jeg veldig spent på hva denne nyinnspillingen fra 2024 ville romme. Ville Bill Skarsgård klare å hamle opp med selveste Bruce Lees sønn, Brandon Lee, som døde under innspillingen av originalen? Joda, Skarsgård er talentfull, selv om hans rolleprestasjon aldri helt tar meg med storm. Han går i alle fall helhjertet inn i rollen og leverer en rolle der han viser at han har mye på innsiden i rolleprestasjonen sin. Rollefiguren har med andre ord litt av hvert med å stri med. Som originalen fra 1994, så baserer også dette seg på en tegneserie fra 1989 av den amerikanske tegneserieskaperen James O’Barr.

Regien er ved den britiske Rupert Sanders, som gav oss filmer som ‘Snow White and the Huntsman’ og ‘Ghost in the Shell’. Og selv om Sanders ikke klarer å lykkes like godt med The Crow, så forsøker han i alle fall å ha det samme mørket som 1994-versjonen hadde. Likevel er dette en ganske annerledes film enn originalen. Det er med andre ord ikke en blek kopi på noen måter og ikke mange referanser til første film. Du får med andre ord en helt annen opplevelse av å se denne filmen, selv om forsøket minner mer på kråkesølv.

Denne overnaturlige thrilleren beveger seg alt for rolig. Filmen tar det svært rolig og flyter av gårde i et sindig tempo. Det mangler litt driv i filmen og fortellergleden er også litt borte i blandingen. Likevel er det visuelle tidvis tilstede og skaper noen kule scener og øyeblikk, men det hjelper fint lite når filmen bare har dette å spille på. Man burde ha mer å komme med enn denne filmen faktisk har. Filmen prøver å formidle smerte og mørke, men feiler litt med å nå ut med budskapet. Dette er blant det svakeste jeg har sett av regissør Sanders til nå i karrieren.

Paret i front er ikke mye å rope hurra for, selv om Skarsgård gjør sitt beste. Det svinger derimot ikke akkurat av kjemien mellom skuespilleren Bill Skarsgård og artisten FKA twigs. Deres forhold blir mer dødt enn levende formildet. Du føler ikke noe særlig for noen i filmen. Det gjør at du ikke får det nødvendige båndet til rollefigurene som er helt essensielt for å bli en del av historiefortellingen. Manuset er skrevet av Zach Baylin (Gran Turismo, King Richard og Creed III) og spillefilmmanusdebutanten William Josef Schneider. De to sammen blir i alle fall ikke dynamikk, og dette nærmer seg mer enn suppe enn en skikkelig forrett.

Konklusjon
Jeg sleit veldig med å engasjere meg i The Crow. Den kan være pen å se til og har noenlunde bra digitale effekter og okei fotoarbeid, men historien når likevel ut med bildene. Dette er mørkt som bare det og det er en del blod, gørr og masse påført smerte i den brutale blandingen. Dermed skulle du tro at dette kunne nå ut som skrekkfilm, men jeg synes ikke skrekken sitter. Den bygger ikke opp stemning og mystikken i historien trigger meg ikke heller. Selv om romantikken burde blomstret med en slik historie, så ble dette alt for tamt. Da vil jeg heller at du skal skaffe deg originalen for å se den i stedet. Filmen er dog best når den stormer som verst med action mot slutten. Der er filmen inne på noe underholdningsmessig. Musikken er også med på å redde noe av inntrykket. Derfor sniker denne filmen seg så vidt opp på en svak treer og er en film jeg definitivt ikke tror jeg ser igjen.

[ Jeg så filmen med abonnement på TV-Play ]