---

Ingress:

Vi befinner oss i 1998. Der treffer vi den lovende baseballspilleren Hank, som måtte legge baseball på hyllen da han blir offer for en fæl bilulykke. Hank jobber som bartender i New York og er kjæreste med ambulansearbeider Yvonne. Hank og Yvonne lever et rolig liv helt til naboen ber Hank om å passe katten mens naboen er på reise for å besøke sin syke far. Det er et valg som skal vise seg å være veldig skjebnesvangert. Plutselig blir han jaget av russiske gangstere og jødiske gangstere, uten at han får helt tak på hvorfor de plager nærmest livet av ham…

Anmeldelse:

Jeg er stor fan av regissøren Darren Aronofsky. Han har laget kule filmer som jeg setter stor pris på av den ubehagelige og mørke sorten som Pi, Requiem For a Dream og Black Swan. Etter hans forrige film, The Whale, var jeg spent på hvilken retning dette tar veien. Han er kongen av mørke thrillere, og dette er nok en gang i samme gate, men mer over i det gjenorienterte landskapet i New Yorks underverden. Det er et kult konsept for filmen. Jeg tenker på at hovedpersonen blir dratt inn i dette uten å vite hvorfor og hvordan dette henger sammen. Det gjør at hovedpersonen som er hard i seg selv, må kjempe mye for alt han har kjært i livet. Det er også en urettferdighet innbakt i filmen som hovedpersonen må hele tiden ‘face’.

Filmen er basert på Charlie Hustons roman fra 2004, der også forfatteren har skrevet manuset til filmen. Uten å avsløre for mye blir dette litt av en jakt gjennom mange av New Yorks bakgater og for vår mann i front, handler dette om å få det normale livet sitt tilbake. Det som i alle fall er sikkert er at det er en god del tvister gjennom filmen og at filmen byr på litt av et kriminalmysterium. Alt begynner passe rolig, men blir mer og mer kaotisk utover i filmen. Men forhold til de mer psykologiske thrillerne til Aronofsky er dette mer rett frem og litt enklere på den parten, men likevel en film med en del finesse og kul måte å fortelle historien på.

Igjen lager Aronofsky en feelbad film som får meg til å føle meg dårlig når jeg ser den. Den har mange svært ubehagelige scener og vi kjenner litt på hvordan hovedpersonen har det. Nå er filmens handling veldig skrudd til, men det aksepteres uten å tenke så mye over det når man er vant til hvordan Hollywood vanligvis opererer. I hovedrollen finner vi Austin Butler, som er kjent for filmer som Elvis og The Bikeriders i tillegg til mindre roller i andre nyere storfilmer som Dune Part 2 og Once Upon a Time in... Hollywood. Han passer godt inn i filmen og har et simpatisk tøffguttutseende, som matcher godt inn i opplegget med en tidligere baseballkarriere. Vi får også rolleprestasjoner fra Zoë Kravitz, Matt Smith, Regina King, Liev Schreiber og Vincent D’Onofrio.

Konklusjon
Filmen er både mørk og frisk om hverandre, med noen fargerike rollefigurer og noe medfølgende uventet humor mellom slagene og alt alvoret som venter for hovedrollefiguren. Det er noen grove voldsskildringer som plasserer dette i et landskap som Tarantino ofte vanker i, men denne filmen er ikke helt på høyden med Tarantinos voldsmesterverk. Likevel er jeg godt fornøyd med det Darren Aronofsky gav meg i filmen. Det var overraskende at Aronofsky skulle gi oss en slik film, og selv om han leverer bra og overbeviser i måten filmen er skrudd sammen på, har Aronofsky laget bedre filmer før, men i min bok holder dette til en svak femmer og definitivt en film som bør se i Aronofskys filmografi. Om du senker skuldrene dine og kommer til filmen med forventninger om å se en thriller fra Hollywood, så er dette en film for deg.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]