Nora Borg jobber som skuespiller ved Det Norske Teater og får en dag besøk av sin lenge fraværende regissørfar, Gustav. Nora og hennes yngre søster Agnes har ikke sett faren på gudene vet hvor lenge. Gjensynet byr på emosjonelle og minnerike opplevelser, men hvor begge søstrene ikke helt vet hvordan de skal reagere. Spesielt blir det vanskeligere da Gustaf tilbyr Nora hovedrollen i sin nyeste film, en historie som likner mistenkelig på deres egen families fortid. Når Nora takker nei, kommer en kjent amerikansk skuespiller inn i bildet i stedet. Men kan denne Rachel Kemp virkelig spille Noras karakter? 

Joachim Triers siste film har allerede blitt en ganske så het potet i filmbransjen. Med flere høythengende priser, inkludert fra Cannes, er dette også Norges Oscar-håp til nyåret. Og for én gangs skyld må det innrømmes at jeg har ganske så stor tro på at Norge kan bli nominert til den gjeve amerikanske prisen. Faktisk. 

Affeksjonsverdi har nemlig ikke bare store, internasjonale navn på plakaten, den har også noe av det samme brede nedslagsfeltet som Triers Verdens verste menneske (2021) hadde. Faktisk kunne også Affeksjonsverdi ha byttet navn med denne filmen, all den tid hovedkarakteren i pappa Gustaf tidvis har et problematisk forhold til sine to døtre, og deres fortid. Historien om denne lille familien rommer enormt mye og Trier kjører narrativet dels tilbake i tid for å fortelle familien Borgs historikk. Samtidig skildres oppvekst, familierelasjoner, og et levd liv, ja rett og slett hverdagstematikk og livsfilosofi på en solid og gjennomført måte, inkludert i ofte små og nydelige enkeltscener. 

Stellan Skarsgård som pappa Gustaf oppleves, som alltid, steinsolid i sin karakter. Gustaf er en kunstnersjel som ikke alltid har vært til stede, men som ofte er veldig tilstede, når han først er der. Dette skaper usikkerhet i døtrene hans, og deres velvilje til farens nyeste filmprosjekt har derfor slik en slagside ved seg.

I tillegg sliter eldstedatter Nora med selvtilliten og det å se meningen med livet, spesielt som evig singel og som det “vraket” hun selv betegner seg som. Depresjonsanfall inntreffer rett som det er, mens lillesøster Agnes, som er veletablert med mann og barn, prøver å trøste og være en støttespiller så godt hun kan. 

Renate Reinsve som Nora er, også igjen, helt fabelaktig tilstede i sin rolle. Hun er altså så overbevisende, naturlig og troverdig, at det er vanskelig å se for seg noen spille slike ekte, ærlige portretter om “vanlige” mennesker, så godt som det hun gjør for tiden i hele filmbransjen. Reinsve har liksom skapt seg sin egen “type” av karakter i dette, flere igjennom Triers filmer, men samtidig føles hun ikke typecastet heller, liksom. I hvert fall ikke enda.

Det skal også legges til at Inga Ibsdotter Lilleaas (Birkebeinerne, Kvinner i for store herreskjorter) gjør en finfin motsats som den litt mer stabile og nedpå Agnes. Virkelig Hollywoodstjerne Elle Fanning er også nydelig nedpå som amerikanske Kemp i en litt vanskelig bi- og “mellomrolle” som skal skli inn mellom far og to døtre. 

Samspillet mellom far og døtre Borg handler som nevnt om mye, men kanskje er særlig tematikken rundt kunstens helende effekt igjennom det å gjenoppleve, eventuelt bearbeide, ting fra tidligere i livet Triers nøkkelelement. Det er kanskje ikke et akkurat fremmed fenomen blant mange kunstnere å bruke skaperkraften som helende psykologi og egenterapi, og tematikken passer slik perfekt til denne familien.

Selve filmen til Gustaf skal spilles inn i familien Borgs gamle familiehus, noe som gir ekstra kraft og emosjoner til hele prosjektet. Tittelen Affeksjonsverdi spiller slik både på minnene folkene har til dette huset, dets inventar, men også menneskerelasjoner som følger med et gammelt hjem. 

Det å overvære en Joachim Trier-film er aldri kjedelig, til det skildrer han så vanvittig mye relaterbart, forståelig og gjenkjennbart. Men igjen må jeg nok si at en Trier-film går mer intellektuelt inn på meg, enn emosjonelt.

Underveis blir man naturlig nok sittende og undres over hvorfor. Filmen innbyr nemlig enormt godt til tankeaktivitet, engasjement, og alt det der, men emosjonelt er det som om karakterene ikke helt treffer meg, og det til tross for fabelaktig skuespill. Den rene stilen til Trier gjør kanskje at den paradoksalt nok oppleves som det litt motsatte - som for pent og iscenesatt, samt en anelse teatralsk. Ikke som i stivt og kunstig skuespill, men som i selvopptatt, navelbeskuende og selvmedlidende. Det er som at filmen, scenene, settingene og tablåene ofte, men langt i fra alltid, likner for mye på tradisjonell (norsk) dramafilm, om det er noe som heter slikt. 

En typisk dialogscene kan slik miste litt av sin emosjonelle effekt i kraft av å være såpass “streit” og “sett liknende før”, i stil og form. Ikke at overdøvende scenografi, setting eller regimessige særegne grep nødvendigvis ville gjort susen, men det er ofte i nettopp stil og form at man husker filmer og enkeltscener. Slik jeg ser det, føles alle Triers filmer til en viss grad “like” på et vis, og man får da følelsen av å se “det samme”, om igjen, bare med litt annet manus, setting, osv.

Det er også vanskelig å skyve fra seg følelsen underveis om at det er rike, velstående, hvite menneskers eksistensielle “luksusproblemer” man sitter og overværer, selv om dette også selvsagt blir litt rart å si, all den tid vi alle må få lov til å ha det vanskelig i livet. Men det er altså noe med at det kan være vanskelig å synes så forferdelig synd på vakre, rike folk, og av én eller annen grunn sliter jeg litt med dette i Triers filmer.

Men altså… dette forhindrer jo ikke at også Affeksjonsverdi har enorme verdier og kvaliteter over seg. Den siste lille emosjonelle slagkraften mangler kanskje litt her, men samtidig har filmen et så bredt og solid nedslagsfelt, at den (igjen) vil funke ypperlig, samme hvor i verden man ser denne filmen. Igjennom Triers faste forfatter, i Eskil Vogts manus, treffer historien utrolig godt på det meste den foretar seg, enten det gjelder sentimentalitet, alvor, eller småvittig humor. Den helt store kraften mangler kanskje litt, og vil nok kunne gi filmen en variabel og subjektiv affeksjonsverdi i oss alle. For akkurat som med hus, hjem, familiehistorikk og slik, vil også Affeksjonsverdi så absolutt slå ut ulikt i publikum. 

(Foto/Copyight: Nordisk Film Distribusjon)