---

Terningkast:


Ingress:

Når 1930-tallet banker på de store dørene ved Downton Abbey, er det med store utfordringer å melde. Depresjonstiden i USA påfører også de snobbete britene store økonomiske skader, samtidig som Lady Mary havner midt oppi en offentlig skandale. Den store Crawley-familien må nå vurdere å gjøre flere store endringer, alt for å redde både familien og Downton videre inn i fremtiden. 

Anmeldelse:

Ohoy, så tiden flyr, si. Det er i år 14 år siden første sesong av denne seriesuksessen rullet over verdens tv-skjermer. Etter at siste sesong gikk i 2015, kom det også film i 2019 og 2022. Med årets tredje spillefilm ser det imidlertid ut til å definitivt være slutt nå, i hvert fall med dette castet. 

Serieskaper Julian Fellowes, som også står bak andre suksessfulle historiske dramaserier som Belgravia og The Gilded Age, føles å virkelig ha lagt hele sitt hjerte, og en god del hjerne, i dette som åpenbart er den avsluttende runden. Her får nærmest alle karakterer sin del av skjermtiden, hvor fordelingen mellom både tjenerskapet “downstairs” og sossen “upstairs”, er finfint skrevet med stort sett positive og lykkelige utganger. 

Vi møter altså familien Crawley og de andre i det som er inngangen til 30-tallet. Det store krakket i statene, rammer også hardt på Downton, og familien må etter hvert innse at de harde tidene tvinger frem forandringer og omstruktureringer, noe som skaper uenigheter på tvers og i alle retninger i blant dem.

Samtidig skaper Lady Marys skilsmisse stor oppstandelse i de finere kretsene. Heldigvis kommer hennes amerikanske onkel Harold Levinson (Paul Giamatti) på besøk med sine litt mindre fisefine holdninger. Men Onkel Harold bringer dessverre også med seg mindre hyggelige økonomiske nyheter og Mary, som nå har tatt over ledelsen over Downton, får litt av noen utfordringer å hanskes med. 

Hennes mor og far står også overfor store forandringer ettersom de ser seg nødt til å selge den rådyre eiendommen sin i London til fordel for å heller flytte inn i en mindre leilighet. Etter at Violet Grantham (Maggie Smith) gikk bort, hviler like fullt hennes navn og tilstedeværelse tungt over Downton. Fellowes har nemlig passet på å nevne henne i “annenhver” replikk, samtidig som portrettet av henne er det første som møter oss i inngangshallen.

Så fortvil ikke, kjære Downton-fan, for den godeste Violet er fremdeles “med”, i ånden. 

I underetasjen er Mr. Carson i ferd med å pensjonere seg, det samme med kokka Mrs. Patmore, mens unge Daisy tar over ledelsen på kjøkkenet. Manus og historie gir samtlige innen hoved- og bikarakterene det som trengs for at det rike karaktergalleriet får sin fortjente tid. Fellowes vittigheter og humor er selvsagt også brukt som krydder, blant annet rundt de stadige kontrastene mellom de rivaliserende amerikanerne og britene, i etikette- og kulturforskjeller, på godt og vondt.  

Historien illustrerer i det hele tatt veldig godt både kontraster og motpoler, men også det viktige samspillet mellom herskap og tjenere. Respekten begge nivåer vies, er nok en stor del av suksessen med hele denne gjengen - den dømmer ingen mer enn andre, samt gjør at vi har blitt så glade i dem.

Den viktige miksen av det gode, gamle konservative trygge og kjente, satt opp imot det nye, moderne og mer utviklende ved samfunn og kultur, er ellers knagger serien og filmene er bygget opp rundt. Om man derfor henger seg opp i all den overflatiske polerte “poshen” her, misser man de virkelige verdiene og tiltrekningskraften i dette snobbete selskapet. 

Downton Abbey har aldri vært eller utgitt seg for å være et historisk dyppløyende drama. Men det er i kombinasjonen av tid og sted, karakterer og eskapisme, at serien har fått sin enorme tiltrekningskraft. Også må vi ikke glemme å nevne slike “selvsagtheter” som klær og kostyme, som igjen ser helt fabelaktig ut her, og er med på å trekke fascinasjonen ytterligere opp.

Parallelt er det fascinerende å overvære et drama lagt til depresjonstiden, samtidig som vi lever i en minst like deprimerende tid på mange vis. Om Downton Abbey er aldri så snobbete og overflatisk så har man i dagens lys, ikke minst i USA, kanskje noe å lære av den britiske etiketten, noe som rommer høflighet, dannelse, hjertevarme, og sjarm. Det er det strengt tatt ikke alle som behersker, ei heller i dag. 

Jeg trodde først dette var filmen vi egentlig ikke trengte. Jeg var liksom selv ferdig med denne serien og familien. Men så feil kan man ta. Ja, det er like glossy og lettbeint som alltid, og det går beleilig og godt med de aller fleste. Men Downton Abbey: Ved veis ende er slik akkurat så deilig dedikert, respektfullt og vittig skrevet som en avslutning på en veldig god serie fortjener. Man blir igjen minnet på hvorfor en hel verden elsker denne gjengen. Når Julian Fellowes også har skrevet avslutningen så knakende bra og engasjerende, ja så blir man veldig glad. Men ltt trist blir man jo også, ikke minst under den fantastiske emosjonelle mimremontasjen til slutt. Så er du fan - kom deg på kino! 

(Foto/Copyright: United International Pictures)