---

Ingress:

Vi befinner oss i Leningrad, i 1945, rett etter andre verdenskrig som har lagt byen i ruiner. Krigen har gått hardt ut over innbyggerne i Leningrad. I dette kaoset følger vi to unge kvinner, Iya og Masha, som ønsker å få tilbake livene sine og bygge gode liv i frihet. Iya passer barnet til Masha og dreper det. Det tar Masha veldig tungt og prøver desperat å bli gravid igjen. Noe som ikke skal vise seg å være så lett, og hun prøver alle triks i boken for å kunne få et nytt barn.

Anmeldelse:

Filmen er inspirert av en bok om sovjetiske krigsveteraners historier fra krigen fra 1985 av den hviterussiske nobelprisvinnende forfatteren, Svetlana Alexievich. Regien på Beanpole er ved den russiske regissøren Kantemir Balagov, og dette er hans kanskje beste film til nå i karrieren. Det er mye nærbilder i filmen og du får et gulskjær over bildet. Farger som rød og grønn går mye igjen i kameraruten. Vi følger stort sett folk fra overkroppen av i bildet. Fotoet er svært vakkert utført i filmen og det er en veldig fin rød tråd i det kunstneriske preget på filmen. Det visuelle er slående stygt og vakkert, om hverandre. I noen scener er det kun stearinlys som belysning.

Filmens tittelrollefigur er Beanpole, eller Bønnestengelen på norsk. Hun heter egentlig Iya og er veldig høy og skaper et bra midtpunkt i filmen. Det er vanskelig å skjønne seg på Iya. Hun er åpenbart skadet av krigens terror. Vi følger også venninnen en del i filmen. Ganske tidlig i filmen får vi se at Iya dreper barnet til venninnen Masha. Så viser det seg at venninnen ikke kan få barn lenger. De to unge kvinnene i front snakker ikke mye, men har likevel et spesielt bånd.

Beanpole er en særegen film. Dette flyter fint av gårde og det er et fascinerende og rart drama vi får i front i handlingen. Filmen kan føles litt innadvendt skildret da det ikke er så mye dialog i filmen. Alt er sterkt og nådeløst skildret. Du får også noen nakenscener. Dette er en helstøpt film som skiller seg ut i mengden. Hovedpersonen er litt av en gåte i filmen. Beanpole er nærmest skadeskutt og lever i en tilværelse der hun sliter stort i hverdagen. Jeg engasjerer meg stort i det som skjer i filmen. Jeg føler med de to kvinnene i front. Det er ikke en lett tilværelse for de to. Filmen har flere lange og sterke scener.

Konklusjon
Filmen skiller seg godt ut i mengden. Du får en ganske mørk, klaustrofobisk og stillferdig film og det er mest ganske stille scener. Dette er en historie om mennesker som lever som om krigen fremdeles var der. Den er så intens at den er litt ubehagelig å se på. En eksepsjonelt god film med veldig gode skuespillere i front i Viktoria Miroshnichenko og Vasilisa Perelygina. De gjør en ypperlig innsats og får dette til å fremstå som et kunstnerisk helhetlig verk. Det er filmer som dette som gjør at jeg kjenner at jeg lever, får påfyll og at filminteressen min holder seg levende.

[ Jeg så filmen på streamingtjenesten MUBI ]