---

Ingress:

Vi følger den foreldreløse barneskolegutten Bernt Inge. Han drømmer om å bli en like god speider som faren hans. Den drømmen kan gå i oppfyllelse når Bernt Inge blir plassert i et fosterhjem hos Gerd i vesle Berrefjord. Da er han på farens gamle trakter og den gamle speiderklubben til faren hans er ennå aktiv. Gerd ønsker ikke at Bernt Inge skal bli speider og involverer seg i speiderklubben som hun ønsker å stikke kjepper i hjulene for med å endre konseptet til å bli slik hun ønsker. Det liker ikke den faste speidertroppslederen, Gunnar, som er veldig tro og oppriktig mot det speideren alltid har oppfostret han på. I troppen er Lars den store speidergutten som kan og vet alt. Bernt Inge tar på seg speideruniformen til faren sin og sier han er en erfaren speider for å utfordre Lars i en duell om å være med i en gjev speiderturnering. Så spørs det om at den skruppelløse Gerd klarer å begrave speiderklubben, før Bernt Inge kommer seg ut av løgnkarusellen og får sjansen til å vise seg som en ekte speider, slik som faren hans…

Anmeldelse:

Dette er en film om det kule friluftsfenomenet, Speideren. Jeg husker også dette fra min barndom, men var aldri en del av miljøet selv. Filmskaper Paul M. Lundø har laget en dedikert film med inspirasjon fra sin egen barndom. Det synes at Lundø har mange speider-referanser på plass og alt det lille jeg vet om speideren er en del av filmen. Jeg har jo hatt en del speidervenner og de har fortalt mye historier fra dem som passer med slik filmen beskriver speidertroppen og miljøet der. Liker de mange kule nerdete speiderferdighetene og de mange respektfulle reglene som er skapt på fine verdier.

Paul M. Lundø er regissøren bak det hele. Han har laget en ganske fornøyelig barnefilm med godt driv. Manuset er en litt erketypisk norsk barnefilm med skurker, helter, modige barn og det å være med på en reise seerne lærer av. Bernt Inge er en fin rollefigur som det er lett å like, selv om han tar seg noen snarveier for å nå drømmene sine. Hans nye fostermor er nok et par hakk mer ekstrem. Hun er aktivist som går mot det etablerte, men bruker svært tvilsomme metoder for å tvinge folk inn i hennes spor. Det skaper mye problemer for speiderforeningen der Gerd styrer, steller, kjefter og smeller. Hun snur opp ned på alt og får nesten alt til å gå i oppløsning for barna. Filmen går ikke så mye inn i det dype materie rundt foreldreløshet, det å være fostermor med mer. Alt er mer drevet frem av historien rundt.

Filmen har et kult og vellykket cast. Barneskuespillerne har bra sjarme og selv om ikke alle replikker blir levert med stor realisme, fungerer de solid i filmen. Nils Elias Lea Olsen spiller bra i hovedrollen som Bernt Inge. Han har en god evne til å gå inn i rollen med den rette driven som skal til for at vi aksepterer hans mål, ambisjoner og drømmer. I andre av de bærende barnerollene treffer vi Kristoffer Lyche Abrahamsen som Lars, Isak O’Brien som Stig, Justine Osafo som Jamila og Jakob Mydland som Anton. I de voksne rollene er det flere kjente og kjære navn som vår alles kjære Kristoffer Joner som alkoholisert ‘loner’, den alltid så komisk treffsikre Øystein Martinsen som speiderleder er treffsikker (Vikingane og Lykkeland), ‘skurkete’ Caroline Johansen er gøy (Nissene i bingen og Side om side), vår alles Pelle Krogstad fra Hotel Cæsar, eller Nikis Theophilakis som han egentlig heter, som høyere oppe i speiderforeningen.

Konklusjon
Fra før står Lundø bak filmer som Mengaloth fra 2005 og Skumringslandet fra 2014 på regi og manus. Som de foregående filmene hans, er heller ikke budsjettet denne gangen så høyt, men han har fått mye film og entusiasme ut av pengene. Liker filmentusiasmen til Lundø og evnen hans til å underholde godt for målgruppen til Grevlingene. Jeg satt i en bra fullstappet sal der barna så ut til å kose seg og var dypt engasjert i det spennende plottet som ble introdusert for dem. Selv følte jeg også på all spenningen, forsøket på å stå opp for urettferdighet og den klaustrofobiske følelsen som eksempelvis hovedpersonen opplevde nede i grevlinghulene. Dette i seg selv er grunn nok til å se filmen som treffer bra på det den forsøker seg på, selv om manuset kunne vært noe mer finpusset, så treffer humoren bra til tider og passer fint inn i underholdningsblandingen med noe spenning som utfordrer barna på et akseptabelt nivå. Med andre ord er dette en ganske kul familiefilm som treffer litt i det samme landskapet som Viktoria må dø, bare at denne ikke er fullt like morsom. Likevel er dette en treffsikker og eventyrlig nok barnefilm du trygt kan ta med familien på.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]