---

Terningkast:


Ingress:

Da oberst Birger Eriksen sto som øverstkommanderende på Oscarsborg Festning den 8.april 1940, ante han ikke hva som mot natten skulle komme. Timene som fulgte ble avgjørende for norsk krigshistorie da tyskerne viste seg å lure ute på den tåkelagte fjorden. Hans skjebnesvangre valg den natten ble både redningen for flere, inkludert regjering og kongefamilien, men møtte også sterk kritikk i ettertid. 

Anmeldelse:

I rekken av norske krigsfilmer de to siste tiårene er turen nå kommet til historien om krigens utbrudd, 9.april 1940. Senkningen av Blücher er en velkjent historisk hendelse, med et fascinerende og spennende handlingsforløp som altså fikk store føringer for timene og tiden etter, både for Norge og tyskerne. 

Mens resten av Norges største byer ble angrepet og okkupert av tyskerne, ble krigsmakten kraftig forsinket i sitt forsøk på å ta Oslo. I regi av Daniel Fahre (Rådebank, Born2Drive) følger vi oberst Eriksen tett i nærmest hver eneste bilde og scene filmen igjennom.

I hovedrollen står en norsk filmbauta, nemlig Bjørn Sundquist, en mann med et ansikt og erfaring så solid at det blir komplett umulig å se for seg noen bedre i denne rollen.

Med minimal ansiktsmimikk klarer Sundquist like fullt å oppvise følelser og hjerneaktivitet på et imponerende vis. Man tar med andre ord av seg sersjant-lua i ydmykelse for denne obersten. Lett! 

Igjennom manuset skrevet av Axel Hellstenius og Melike Leblebicioglu Kaveh, brukes det lang og god tid på oppbygning, noe som skaper et solid bilde av tid, sted og situasjoner. Hele tiden følger altså kameraet Eriksen, og frem til beskytningen av Oscarsborg og Blücher starter, gir historien en tydelig forståelse av hvor krevende disse timene var.

Oscarsborg er fra før av i ferd med å forfalle, og Eriksens utallige forsøk på å få innvilget penger til opprustning og oppstramming av alt i fra mannskap til utstyr, blir atter en gang avslått. Samtidig opplever han at diffuse og motstridende meldinger kommer på kryss og tvers denne kvelden og natten. Han føler deg derfor tvunget til å være føre-var.

Når så tre digre krigsskip kommer smygende ut av tåken i Drøbaksundet, har Eriksen derfor allerede kommandert de han kan til å innta skarp stilling og være klar til å fyre av, i tilfellet det skulle være en reell situasjon.

Hans påfølgende ordre om å beskyte det første skipet, Blücher, gjøres imidlertid på “hans” regning og uten at man er helt sikker på hvilket skip og nasjonalitet dette har. Ordren og de påfølgende hendelsene resulterer i et etterspill og oppgjør mellom ham og staten, i 1946.

Filmen er delt inn i vekslende scener fra 1940, gjort i farger, og sort hvitt-scener lagt til 1946. Dette fungerer helt greit, og etterkrigsscenene viser den norske stats uvilje med å både forstå og makte å sette seg inn i Eriksens situasjoner, disse avgjørende og vanskelige timene. 

Regien til Fahre er veldig streit og “rett frem”. Her sløses det ikke mye tid bort på “unødvendige” bikarakterer og plott, men det heller nære fokuset på Eriksen skal åpenbart få oss seere også tettere på hans tanker, avveielser og moralske valg.

Igjennom manus gjøres det også klart og tydelig hvor dårlig forberedt Norge var, både på opprustning, mannskap og det å være forberedt på krig, enten det gjaldt dårlig sikring av fjorder, flyplasser eller annet foretak. Regjeringen av 1940 får slik passet sitt påskrevet så det holder. Det samme må sies om tiraden som Eriksen holder mot den norske stat mot slutten. Her er det like åpenbart at Hellstenius og Kaveh har skrevet seg vel så tydelig inn mot også dagens situasjon. 

For det er ikke til å komme unna - slik verden og norsk forsvarsopprustning ser ut også per 2025, er det skremmende mange likheter. Underveis i Blücher blir derfor noe av spenningen effektiv i kraft av at vi forstår hvor viktig det nettopp er å være forberedt og godt utrustet. Skjebnen til Norge denne aprildagen i 1940 oppleves nemlig både spennende i sin oppbygning, samt opprørende i all sitt rot og alvorlige følger. 

Haugevis med kjente ansikter bekler karakterene rundt Sundquist, samtidig som filmen imponerer stort i det rent filmtekniske, i lyd, bilder, troverdige miljøskildringer, med mer.

Dens korte spilletid på 95 minutter effektiviserer historien merkbart, noe som foretrekkes, i hvert fall hvis alternativet er to og en halv time med masse slitsom fyllmasse som egentlig ikke tilfører historien særlig.

Samtidig blir Blücher slik også soleklar “gammeldags” og nærmest tv-filmaktig i all sin “skolebenk-format”. Den oppleves informativ, trygg og solid, samt ikke minst å ha respekt for materialet sitt. Sånn sett kunne den med fordel vært bygget langt mer ut, blant annet med å vise også andre hendelser i landet, ikke minst inne i Oslo. 

Men slik Oscarsborg åpenbart slet med både budsjett og ressurser, slik har Blücher som film muligens også blitt begrenset av det samme. Dette er dermed ikke filmen hvor man har satset all kunstnerisk integritet og slått seg fullstendig løs, forståelig nok. Filmen kan også sees på som nærmest et bestillingsverk fra dagens norske Forsvar, noe som føles helt greit, all den tid vi vet hvor dårlig det står til her til lands, den dag i dag. Som en informativ og filmteknisk godbit av en historietime, funker Blücher uansett ypperlig, og blir slik lett et must i undervisningssammenheng. Og sett i et litt større lys, står den seg godt innen den norske krigsfilm-tradisjonen med enkle, trygge og solide filmer.

(Foto/Copyright: Ymer Media)