---

Terningkast:


Ingress:

På en hytte langt uti skogen, drar en helg tre søstre for å få et avbrekk fra hverdagen. Etter at den ene av dem har vært igjennom en tung og vanskelig opplevelse, forverres stemningen ytterligere av at deres mor dør samtidig som de er på hytta. Opplevelsen på stedet bringer frem store følelser hos dem alle, samtidig som en fremmed mann plutselig dukker opp utenfor…

Anmeldelse:

Regissør og manusforfatter bak Demring, Patrik Syversen, står bak mye forskjellig, inkludert en av de kuleste og mest spennende tv-seriene jeg kan huske her til lands, nemlig Kielergata fra 2018, en serien som dessverre kun fikk én sesong. Syversen er også mannen bak den ekle og “deilig” råe skrekkfilmen Rovdyr fra 2008. Jeg har enda vondt i beinet etter den scenen (dere som har sett den, vet hva det gjelder!), og måten filmen flere steder sjokkerte på, vitner om en regissør som allerede da skjønte sin genre og noen av dens mest effektive grep. 

I Demring gjør han også noe av det samme. Historien om de tre søstrene Kristine (Kathrine Thorborg Johansen, Cecilie (Silje Storstein) og Esther (Marte Magnusdotter Solem), utvikler seg nemlig også etter hvert til å bli en riktig så blodig affære. Men før det går så langt er Demring en historie om familie, samhold, fortolkning og sanser - hvordan man opplever livet på flere vis.

Kristine sliter med etterdønningene av et selvmordsforsøk, samtidig som de to andre søstrene prøver å skjerme henne for flere ubehageligheter. Kristine merker likevel at det er noe som murrer, og diskusjoner rundt hvem som beskytter hvem, samt mye annet i denne dysfunksjonelle familien, diskuteres. 

Syversen tar i Demring i bruk sterke og særegne filmgrep. Bildeformatet er i gammelretro 4:3-format, samt i sort/hvitt. Det brukes fortellerstemme her og der, og enkelte steder henvender også karakterene seg til kamera og tilfører også slik filmen et tilsnitt av dokumentar. Inn puttes også scener fra fortiden i farger, mens lyd- og musikkbildet varierer i alt ifra tradisjonell spenningsmusikk til sær improjazz-klimpring.

Det er i det hele tatt mye som skjer her, i stil og form. De halvmørke sort/hvitt-bildene kan virke noe ufokuserte og dårlig belyst flere steder, noe som selvsagt er bevisst. Vi ser ikke alt av karakterene, for noe er som gjemt i skyggene. Dette er mennesker som kan synes å skjule både det ene og det andre. Ikke minst speiler grepet også tittelen i Demring, samtidig som sort/hvitt-uttrykket er veldig visuelt pent skutt. 

Det er i det hele tatt mye som bare “demrer” i denne filmen, noe som gjør at man blir sittende å tenke, vurdere og faktisk bruke hjernen underveis. Dette er en kul effekt som filmen tilbyr overfor de av dere som liker å bruke intellektet, mer enn å bli matet av genreklisjéer hele tiden. Når dét er sagt, blir Demring ikke nødvendigvis en topp opplevelse all the way.

Det er forsåvidt lett å sette pris på den annerledes og uforutsigbare opplevelsen filmen gir deg i kinosalen, men samtidig føles den også veldig fragmentert i all sin kreativitet og omfattende stilgrep. Ikke i historien forsåvidt, for den henger sammen, om enn på noe svevende og diffuse måter. Men mer i filmspråket, hvor denne nærmest eksperimentelle stilen oppleves å gjøre like mye godt, som vondt. 

Det er eksempelvis enormt tilfredsstillende når Syversen plutselig tar en Motorsagmassakren og helt uventet kjører voldsskrekk som tenderer full realistisk tilnærming. Noe annet er det når han dykker ned i psyken til karakterene sine og blir langt mer diffus, drømmende, alternativ og saktegående. Da brytes også eventuell spenning som er bygget opp, og man føler filmen jobber litt mot seg selv. 

Å leke seg med genreelementer, grep, stil og form er slik en dels takknemlig opplevelse for oss publikummere. Samtidig er ikke slikt ensbetydende med verken bra, vellykket eller imponerende. Patrik Syversen føles å få god uttelling enkelte steder, mens på andre kunne han kanskje hatt bruk for en “høyre hånd” som sa ham at dette kanskje ikke funker like godt?

Det blir ytterligere en ambivalent opplevelse når enkelte scener føles uklare og diffust metaforiske, som om de skal være smarte, men enten går over hodet på oss, eventuelt er for diffus eller smart til sitt eget beste. Da sitter det liksom ikke som en knyttneve, verken i magen, eller i hodet. 

Selv har jeg mest problemer med enkeltscener som er stille, rolige og langdryge, som mest bare gir et inntrykk av å være intellektuelt “smarte” og flertydige, ja som et godt gammeldags norsk tristessedrama. Dette ga i hvert fall ikke meg noe personlig. Dialogene er dog tidvis voksne og smarte - her diskuteres alt i fra overflatiske emosjoner, til mer dypere ting som hva vi mennesker plukker opp av signaler rundt oss, eller en gjenganger som rundt hva som er meningen med livet. 

Man skal med andre ord være åpen for mye om alt ved Demring vil appellere eller føles like stødig som grep, all the way. Syversen skal dog ha et stort pluss for å være ambisiøs og tørre å bryte skrekkgenrens mange troper, konvensjoner og klisjégrep. Samtidig er det en grunn til at noe blir til konvensjoner - det er noe som man vet funker. Dermed blir Demring en øvelse i ikke bare kreativ og leken utprøving av mangt og mye, det blir også en ambivalent opplevelse hvor man ikke minst kjenner på en skuffelse over at Syversen ikke drar skrekkelementene mer ut. Det er der han virkelig føles å ha et grep som jeg personlig vil se utført igjennom en hel film, fullt ut. Men, dette er kanskje mer en personlig preferanse. Andre vil muligens synes Demring er langt mer fascinerende nettopp for sin variasjon. Det er i så fall også forståelig. 

(Norsk Filmdistribusjon)