---

Terningkast:


Ingress:

Vi følger Vilma Veierød. Hun er en 35 år gammel lærer som bor enslig i barndomshuset i Asker. Hun er en ensom ulv, liker ikke sosiale medier og bekymrer seg mye. En dag kommer presten Ivar og patologen Robert på besøk med et dødsbudskap. Den faren hun ikke en gang visste om, er død, og han har etterlatt et brev til henne. Hun synes presten er kjekk og takker ja til å gå til sjelesørging hos ham, til tross for at hun ikke har noen sorg. Videre kommer også patologen Robert på besøk til stadighet. Han føles litt innpåsliten. Med andre ord veltes hele Vilmas liv om etter dette dødsbudskapet på en måte hun aldri hadde sett komme…

Anmeldelse:

Vilma skiller seg ut i starten av filmen og har en mystisk, interessant og litt innesluttet fremtoning i filmen. Hun ser alvorlig og forsiktig ut. Gjennom filmen blir vi kjent med henne. Vilma blir forelsket i presten som kommer med dødsbudskapet om faren hennes. Vilma er lærer på en kulturskole og de skal arrangere julekonsert. Vi følger også kollegaen Sølvi, som er strake motsetningen til Vilma. Sølvi er veldig oppmuntrende og positiv med alt og alle. I tillegg har Vilma pianoeleven, unge Amdi. Han sliter med pianospillingen og liker ikke å øve.

Filmen er basert på en roman med samme navn som filmen fra 2020, skrevet av Gudrun Skretting. Vi merker at dette har litt substans som kommer fra boken. Det er flere lag i hovedrollefiguren og hun er litt interessant. Vi merker at det er noe med Vilma. Hun støter alle fra seg og har litt autistiske trekk på mange måter. Vilma blir veldig opptatt av ting i nuet. De andre rollefigurene er enklere i utførelsen. Vi får blant annet den innpåslitne Robert som har tourettes. Vi får også se at presten ikke tror på Gud, men Vilma sier at hun ikke tror på elevene sine heller, men fortsetter likevel i jobben sin.

Humoren er ganske kul i filmen. Jeg ler av situasjonskomedien og det er mye humor i hvordan skuespillerne spiller sine roller på svært klønete vis med humorglimt i øyet. Det er litt moro når Vilma ser for seg ting hun ønsker seg. Det er gøy i kirken med organisten som tar helt av på orgelet og presten som spiller Candy Crush inni bibelen. En del replikker sitter også godt. Som Vilma sier: Jeg liker ikke begravelser. Robert svarer: Det er ikke så gøy som folk skal ha det til. Det skal sies at noe av humoren er av det litt mørke slaget og det gir en fin kontrast til det hele.

Regien er ved Charlotte Blom, som har laget filmer som Staying Alive (med Agnes Kittelsen, Anders Baasmo og Linn Skåber) og Dianas bryllup (med Marie Blokhus og Pål Sverre Hagen). Blom har laget en helhetlig film med et kult vinterlig foto av Askild Edvardsen. Filmen foregår også opp mot juletider og filmen gir deg litt julestemning, selv om julen er tonet kraftig ned i filmen. Det gjør at den godt sees når som helst i året. Dette er ikke så julete som du hadde trodd ut fra plakaten på filmen. Historien handler mer om andre ting, som spesielt kjærlighet og vennskap. Det er også mye pianomusikk i filmen som skaper en lett og fin atmosfære, og passer som hånd i hanske med den romantiske komedien.

Skuespillet i filmen er solid. Den for meg ukjente, Kjersti Dalseide, spiller bra i filmen. Hun smelter sammen og blir til Vilma med alle fakter, angst og forsiktighet ned til minste detalj. Som presten finner vi en velspillende Tobias Santelman og som Robert finner vi Ole Christoffer Ertvaag, kjent fra Mannen som elsket Yngve og Pornopung. Disse tre gjør en fin trio på topp i filmen. Jeg vil også trekke frem Henriette Stenstrup som spiller en ganske artig i filmen som Sølvi og pianoelven blir spilt av Metin Niazi.

Konklusjon
Dette føles som en norsk romantisk dramakomedie med litt frisk pust, uten at den er så altfor original av den grunn. Filmen er både varm, morsom og underholdende. Den har også et behagelig tempo som kler filmen. Jeg liker hvordan filmen tar opp alvorlige temaer uten at filmen føles tung av den grunn. Situasjonskomikken og dagdrømmingen til Vilma er noe jeg omfavner i filmen. Vi blir tatt med på en reise inn i Vilmas verden, og det er en reise jeg likte. Undertegnede ser gjerne flere filmer om Vilma, da det er flere bøker om Vilma å ta av i Gudrun Skrettings forfatterskap. Jeg ruller en entusiastisk firer på terningen over Tre Menn til Vilma og gir en sterk anbefaling til deg som enten er veldig glad i norsk film eller liker romantiske komedier.

[ Jeg så filmen med abonnement på Prime ]