( + )

Vi befinner oss tett etter pandemien. Tre vennepar samles til en bedre middag i en flott leilighet på Frogner. Endelig er det lov å samles igjen og kvelden starter på lovende og hyggelig vis. Likevel merker vennene at noe har endret seg i forholdet mellom dem. De er ikke like tette bånd som før og de virker å ha vokst noe mer ifra hverandre. I tillegg til dette kommer det en rekke avsløringer i løpet av kvelden. Det kommer opp mye gammelt grums som setter middagsselskapet kraftig ut og ødelegger stemningen totalt…

Den tingen som skiller seg mest ut i filmen er at det ikke er tale i den. Alle skuespillerne snakker kun døvespråk. Det skaper en unik atmosfære og gjør at dette kommer til å bli en film jeg kommer til å huske å ha sett. Følelsen var nesten som å se en stumfilm der du må lese alt de sier og det i seg selv kan føles som ‘lekser’ for mange, men filmen har nok å komme med til at dette er verdt lesingen. Det blir fryktelig stille når de kun ‘snakker’ døvespråk. Det gjør at kommunikasjonen med fjesene og kroppen er ekstra tydelig. Snakkingen er lydløs og alle andre lyder blir da ekstra fremtredende. Musikken er også noe nedtonet og det er lange partier med kun stillhet og lite lyd i rommet.

Et par inviterer til middag. Det er fire år siden sist de var samlet. Middagsvertene bor fint på Frogner i en elegant leilighet. Det er et bra bakteppe for filmen. Det ene paret har issue med hverandre. Det andre paret har ikke så mye penger. Hun ene har vært alkoholiker. Salt og pepperkvernene står hele tiden på bordet og hentyder til tittelen på filmen. Det kulminerer i at det ene etter det andre kommer frem under middagen. Det blir mye krangel og dårlig stemning under middagsbesøket. Det vil si en nærmest lydløs og voldsom krangel der . Dette minner litt om Full Dekning bare med døve og der like mange døve hemmeligheter kommer frem.

Regien er utført av Con Mehlum, som var et nytt regibekjentskap for min del. Filmen er unik i norsk filmproduksjon og er en uavhengig film som er den eneste i sitt slag med kun døvespråk. Fotoet er også bra utført. Det er mye nærbilder som fanger opp de som snakker døvespråk slik at vi ser deres uttrykksfulle fjes i kommunikasjonen. Jeg likte den nakne scenografien som passer godt til å sette fokus på innholdet og de gode samtalene som utvikler seg til litt av et mareritt av et middagsbesøk. Skuespillet er ganske troverdig i filmen og dette fremstår som en helt egen film.

Konklusjon
Filmens korte varighet på 80 minutter er akkurat nok til å underholde oss uten at vi går lei av plottet og den fascinerende stilheten. Dette fortoner seg som et psykologisk drama der vi opplever en del konflikter mellom de vi følger. Den har også fokus på livet etter pandemien og vi får se at rollefigurenes tidligere erfaringer påvirker deres liv og vennskap i dag. Dette er en helt spesiell film med en god tematisk dybde og den var en en opplevelse å se. Den er såpass annerledes og kommer nok lett til å bli trykket til sitt bryst av døve i hele Norge. Det er veldig spesielt å se en film om uhygge og full krangling som fortoner seg helt stille, uten kjefting og smelling. Jeg ruller en finfin sterk firer på terningen for en film som hadde mer ved seg enn jeg først trodde da jeg begynte å se den.

[ Jeg så filmen på NRKs Nett-TV ]