---

Terningkast:


Ingress:

Det er førjulstid i Oslo og vi befinner oss i år 2020. Hovedstaden er nedstengt og den unge kunstneren vi følger er konstant sulten. Han sliter med å betale for hybelen han leier, men spiller storkar med flott frakk og skjorte med mansjettknapper. Han er en ambisiøs kunstner som lager bilder. Men jo mer han maler seg inn i et hjørne for å holde på storkarkunstnerfasaden, jo lenger ned i rennesteinen kommer han både fysisk og psykisk. Han går rett og slett og sulter i Oslo på både mat, aksept og suksess…

Anmeldelse:

Filmen følger hovedpersonen tett. Det er jul. Han føler seg alene. Han er en enslig sjel. Alle er fremmed for ham. Han ligger bakpå med husleien. Ingen ser ham. Han er en taper. Han er så sta og egen at han ikke tar imot penger selv om han trenger det sårt. Han vil ikke tape ansikt til andre og lyger på seg et bedre liv enn han egentlig har når han treffer på kompiser. Han blir stussligere og stussligere gjennom filmen. Tynnere og tynnere.

Regien er ved multikunstneren Jan Vardøen, som er en norsk restauranteier, musiker, filmregissør og matskribent. Vardøen har laget noen kunstneriske filmer fra 2014 til i dag, som Heart of Lightness – Søvnløs i Lofoten, Høst, Det norske hus og Oslo – København. Sult 2020 er laget fritt etter Knut Hamsuns roman Sult fra 1890. Det er en artig vri på sult å legge den til ‘vår tid’. Alt åpner med en jazzsanger som synger på fransk og så ser vi slottet i Oslo og det er datert til 2020. I filmen ligger den nedstengte hovedstaden under pandemien som bakteppe for filmen.

Hovedrollefiguren spiller rollen litt på samme måten som Per Oscarson, men Jonathan Chedeville klarer å lande rollen på en overbevisende måte med sin egen tvist på den. Han spiller rollen med en rastløshet som passer som hånd i hanske med resten av innholdet. Mange kjente og kjære norske skuespillere i filmen som Bjørn Sundquist, Hélen Vikstvedt, Ingar Helge Gimle, Charlotte Frogner, Hans Olav Brenner, Helge Jordal, i tillegg til Mimmi Tamba som gjør et friskt innslag i filmen som hovedpersonens ‘chrush’. Elsker også Kristoffer Lundin, som spiller en ung skeiv kar som jobber på atlieet. Han står for et kult og artig innslag i filmen, som liver opp inntrykket.

Det er lite dialog i filmen og samtidig føles dette lavmælt. Heldigvis har filmen en del poetiske virkemidler å komme med og er vakkert fotografert av Ole Andreas Grøntvedt. Det er også kul lyssetting i filmen som er gjort med naturlig lys som setter farge og lyser opp og skaper harmoni og en kunstnerisk helhet i verket. Dette er som sagt veldig likt som 1960-tallsfilmen, som også følger boken. Det er også noen nikk og referanser til det vi opplevde i originalfilmen.

Konklusjon
Filmen beskriver veldig godt situasjonen til den stusselige hovedrollefiguren som har høye ambisjoner, men som ikke klarer å passe inn i malen til alle rundt ham. Han vil være som alle andre, men lykkes ikke slik han vil. Det er med andre ord en film som treffer deg godt. Likevel likte jeg enda bedre den norske filmen Sult fra 1966. Innimellom treffer dette stort og filmen har en del imponerende sider med seg, men det er ikke alt som treffer blink, og noen scener er litt mindre vellykkede. Jan Vardøen viser imidlertid med Sult 2020 at han er kapabel til å skape stor kunst på små budsjetter. Jeg ruller dog en solid firer på terningen for en film som gav meg mange fine stunder, men som ikke dro dette helt opp på klassikernivå.

[ Jeg så filmen på Blu-ray utgitt av Platekompaniet under det kule finaniseringsprosjektet Norske Filmklassikere ]