( + )

Alt begynner i oktober 1978. En kjøttøksmorder går løs og myrder en liten jente som mater hunden sin. Deretter beveger vi oss frem til nåtiden i 1989. Der møter vi ungdomsgutten Thommy. En dag finner han en nedlåst kiste på loftet som inneholder et speil. Han klipper opp låsen og henger opp speilet på rommet sitt, selv om han får en rekke advarsler gjennom memoarer som er lagt med kisten. Etter hvert som dagene går begynner speilet å forandre både ham og alle rundt ham som ser inn i speilet. Da blir marerittet et faktum når demonen blir sluppet løs og terroriserer alt rundt dem på sin vei…

Alt begynner med mye blod og ‘gore’ og det er bare en forsmak på blodbadet som kommer. På loftet er det låst inne et speil, så skjønner vi raskt hva dette speilet representerer av mørke saker. Det er noe spesielt når vi banker på speilet og blir sluppet inn i filmskaper Olaf Ittenbachs ultravoldelige univers. Han er noe så sjeldent som en 20 år gammel splatterfilmskaper da denne filmen kom ut. Som et slags tysk splatterundergrunnspioner av det mange ‘vanlige’ folk ville kalt for ‘verste’ sort.

Filmen har tysk tale og regissøren spiller selv hovedrollen som Thommy. Dette er som sagt en lavbudsjettsfilm med masse overraskende gode praktiske effekter. Jeg så filmen på DVD og det er ikke allverdens med lydspor på filmen. Skuespillet er alt annet enn troverdig og ganske ute, men det er en del av sjarmen i slike eldre skrekkfilmer. Musikken svinger av ganske hardbarka black metal uten dialog i de mest intense partiene. Andre steder i starten er musikken mer rolig, drømmende og idyllisk. Og om det ikke kom som noen bombe, var det Another World som gav ut filmen i Norge på DVD.

Black Past bruker litt tid på å komme i gang og det er rart i en film på snaue 80-minutter. Det er ikke så veldig sammenkoblet historie og manuset mangler en del på filmfortellingen. De visuelle effektene før splatteren setter inn er ikke akkurat 'top' notch, men når dette kommer til poenget er dette en høyst uvanlig voldelig splatterfilm. Det er nok av blod og gore i filmen, men uten at man har noe særlig av moral eller poeng med filmen, utover splatteropplevelsen. Dette blir hypervoldelig og det går litt sport i å tøye grenser i filmen.

Filmen veksler på å være veldig rolig og utrolig drøy. Dette slår deg ikke som en splatterfilm. Det er bare en masse hverdagslige scener og så kommer splatteren helt ut av det blå. Du får en real kultfilm med stor K. Det er litt komisk når vår mann Thommy hver natt har ultravoldelige drømmer som han ikke blir kvitt. Han sier at drømmene må forsvinne. Når dette stormer som verst er dette superekstremt, nesten som en parodisk sak på seg selv. Det er fordi dette går helt bananas i hva den viser og utøver av vold. Det er ikke lurt å spise mat til denne filmen i alle fall. Slutten er helt vanvittig grotesk og befester inntrykket om at dette er en hardcore splatter uten grenser.

Konklusjon
Olaf Ittenbach er en splatterkonge, men filmen er laget på et utrolig lavt budsjett som filmen preges av. Dog er de praktiske splattereffektene overraskende vellykkede for sin sjanger og i forhold til tiden den er laget under. Filmen er god på splatter, men den er utrolig lavbudsjettsmessig og teknisk sett dårlig på alt annet enn selve splattereffektene. Black Past skal også ha for sin utrolig dedikerte ekstremistiske, dedikerte kultfilmmakeri. Det gjør dette til en splatterfilm blant de verste/ekstreme i klassen. Selv om jeg ble passe ør i hodet etter filmen, er jeg spent på å se videre hva Ittenbach har å by på i sin filmografi og se hvordan hans utvikling er som filmskaper. Terningkastet er gitt for å speile splatterfilmopplevelsen og resten lar jeg litt ligge i luften.

[ Jeg så filmen på DVD utgitt av Another World ]