( - )

Vi følger den arbeidsløse unge mannen Peter. Han ønsker egentlig bare å drive dank, men blir presset hjemmefra til å passe lillesøsteren sin når foreldrene skal reise bort. Peter nekter, men faren bruker makt og da blir Peter nødt til å passe. Peter bruker narkotika når foreldrene er borte. Han passer dog på lillesøsteren og når hun ikke får sove forteller han to voldelige historier. Den første handler om en massemorder som forelsker seg i en ungdomsjente ved navn Julia. Den andre historien handler om en prest som ofrer noen landsbyboere til djevelen i bytte mot det han håper er evig liv. Så spørs det om søsteren hans får sove etter dette…

Filmen begynner rolig med at vår venn i front skal søke jobb. Like etter kommer en gjengslagsmålscene som kommer noe ut av det blå. To gjenger møtes i en bakgate der de grisebanker hverandre. Og så glir dette over i andre historier for å fylle filmen med handling. Likevel er ikke dette en film man ser for handlingens skyld. Her er det mer splatteren som spiller hovedrollen og den leverer varene, dog på veldig kultvis og lavbudsjettsmessig vis. Filmen heter Burning Moon og tittelen er satt ut i fra Peter som er ute på balkongen i heroinrus og ser på månen som han tror brenner.

Filmskaper Olaf Ittenbach er litt av en type og er kjent for drøye splatterfilmer i kultsegmentet. Olaf Ittenbach spiller selv hovedrollen i filmen, som han gjorde i den første filmen. Det er også et veldig sjarmfullt amatørskuespill i filmen. Det er ikke den beste lydkvaliteten på filmen, men det er noe av sjarmen. Musikken er et kapittel for seg selv. Den er veldig preget av tiden og føles synthaktig, men det skaper for så vidt en veldig kul atmosfære og passer som hånd i hanske med resten av innholdet med mye energi og en lett mørkhet i tonene.

Det er ikke så mye story i filmen og dette er mer fokus på splatter. Historien føles veldig søvnig. Som et plaster på såret, blir det mye vold og ‘gore’ i blandingen. Splattereffektene er dog gode og Olaf Ittenbach er en filmskaper med mye entusiasme og lidenskap for det han gjør, selv om skuespillet og det filmtekniske dog kommer litt i andre rekke i denne filmen. Det blir mye hummer og kanari i filmen og dette sparker litt alle veier. Jeg likte nok første filmen til Olav bedre. Denne har langt mindre mystikk, i alle fall i første historien som er mer rett frem. Den andre historien er mer mystikk med djevelsk brodd. Føler nok historiene han forteller til lillesøsteren ikke har mye historie i seg og det føles mer som en dårlig undskyldning for å feste denne syke volden til film.

Konklusjon
Det er mye blod i filmen, men føler ikke filmen tar like mye av som første film til Olaf Ittenbach. Dette er dog laget med litt høyere kvalitet filmmessig, men entusiasmen i første film var mer lekent utført. Burning Moon er en film som begynner litt tamt og Ittenbach sparer litt på kruttet. Midtveis i filmen har det ikke vært de aller drøyeste scenene, men mot slutten kommer det mer krutt i splatterøyemed. Det er også slik at sluttdelen i filmen er noe av det beste med filmen. Helvetesscenene er det helt klart det drøyeste med filmen og verdt å se filmen alene for om man elsker splatterfilmer. Med andre ord er dette som filmens indrefilet å regne og disse scenene tar helt av som en fest av blod, 'gore' og splatter.

Det er ikke noe moral eller mening i filmen, og det kjennetegner også Ittenbachs filmer. Burning Moon ble bannlyst i Tyskland, og det kan jeg litt skjønne ut ifra den drøye volden, uten annen faktor enn å sjokkere. Dette er et mareritt av en film som ikke klarer helt å engasjere meg. Til det er underholdningen utført med et litt for lavt tempo og en gjennomføring som kunne vært mer gjennomarbeidet. Det går også lange partier uten noe særlig splatter, og da lider en film som dette litt. Det skal presiseres at terningkastet er gitt ut i fra hvilken splatterunderholdning filmen gir. Selve slutten er også svært intens og hadde det ikke vært for denne enden, så hadde nok filmen falt helt igjennom og fått langt mer slakt.

[ Jeg så filmen på DVD fra Another World ]