---

Terningkast:


Ingress:

Vi skal møte igjen Ed og Lorraine Warren. De engasjerer seg i saken til den unge Arne Cheyenne Johnson, der han har myrdet en mann i det han er besatt av en demon. Så er det opp til Ed og Lorraine og bevise hans uskyld for oss…

Anmeldelse:

Åpningsscenen er veldig voldsom og begynner med mye djevelsk action med den unge gutten i sentrum. Gutten går amok i huset og stikker en kniv inn farens fot og raserer hele huset. Gutten lider virkelig og hele kroppen hans vrir seg, da sier en av de unge mennene at gutten må slippe og heller gå over i ham. Når han sier det, så blir gutten sluppet fri og situasjonen roer seg. Men så begynner den unge mannen å oppleve mer og mer uroligheter rundt seg før han plutselig har drept en person som han ikke rådet over selv.

Filmen er løst inspirert av virkelige personer og hendelser. Rettssaken som filmen er basert på er fra 1981 og var den første saken i USA hvor forsvarerne hevdet at drapsmannen var besatt av en demon, og med tanke på USAs kristne bevegelse i mentet, sier Ed Warren: Hvis retten aksepterer Guds eksistens hver gang et vitne sverger å fortelle sannheten. Jeg synes da det er på tide at de aksepterer Djevelens eksistens også. Derav tittelen: The Devil Made Me Do It.

Manuset er penneført av James Wan og David Leslie Johnson-McGoldricks. De har skrevet et manus med en god grunntanke, ide og utgangspunkt, der Ed og Lorraine prøver å lage sin egen etterforskning der de prøver å identifisere hvilken ond de har med å gjøre og hvorfor dette skjer. Men selv om advokaten må føre saken er det Ed og Lorraines egen etterforskning som tar hele fokuset i filmen.

Regissør Michael Chaves prøver så godt han kan å skape skummel skrekk, men det lykkes ikke så godt. Dette føles for tamt og lite spenstig. Det blir mye demoner i filmen og de kommer ofte og de er ganske standard utformet. Det er ofte en hårfin balanse i filmer som dette og denne klarer ikke hårseggen så bra. Klisjeene kommer dessverre på løpende bånd i filmen. Rollefigurene i front er de som gjør at dette henger sammen og oppleves som en Conjuring-film. Med andre ord er filmen mest hjulpet av Vera Farmiga og Patrick Wilsons menneskelige og varme skuespillerprestasjoner.

Konklusjon
I det store og det hele er dette proft utført med tanke på både effekter, innspillingssteder, sett og skuespillerprestasjoner. Så får det heller være at dette ikke lykkes helt å komme under huden på oss med skrekken og uhyggen som filmen er full av. Det gjør at denne tredje Conjuring-filmen langt ifra klarer å holde følge med de to første i gjennomføring og creepyness. Jeg ruller en sterk treer for en film som føltes noe seig, men som likevel har sine øyeblikk der den er inne på noe og mørkheten er så absolutt til stede i filmen. Musikken er også med på notene og prøver å skape stemninger, bare synd den visuelle skrekken ikke er helt med på leken.

[ Jeg så filmen med abonnement på HBO MAX ]