Året er 1960. Alt starter i julen med noen julesanger og julestemning i seg. Vi ser hovedpersonen få et raserianfall fordi hun ikke får det hun ønsket seg til jul. Hun knuser hun gavene og velter familiens juletre over moren sin, og stormer ut av huset med minimalt med klær på. Hun haiker videre med en mann hun har sex med på en søppelplass. Vi følger eleven Dawn Davenport som dropper ut av videregående skole, rømmer hjemmefra og begir seg ut i et nytt liv som kriminell. Livet blir aldri slik Dawn hadde sett det for seg da hun var yngre…

Dette er den andre spillefilmen til John Waters. Filmen er dedikert til Charles ‘Tex’ Watson, et medlem av Manson-familien, som Waters besøkte i fengselet. Hun inspirerte filmen og dens tema som er ‘kriminalitet er skjønnhet’. Jeg har nylig sett Pink Flamingo og ble litt mer skuffet over det som møtte meg i Female Trouble. Denne filmen er med andre ord mye mer slitsom enn Pink Flamingo. Skuespillet er også langt dårligere enn Pink Flamingo og Divine har fremdeles sjarme, men er ikke så altoppslukende som i Pink Flamingo. Divine spiller ikke like naturlig, selv om Divine er langt bedre enn mange av de andre. Skuespillet er dog litt mer over the top. Det gjør at jeg faller litt ut i filmen til tider.

Dette er en enkel komedie som ser ut som en gammel TV-Sitcom bare at det er en spillefilm. Alt begynner som en skolekomedie og utvikler seg til å bli en kriminell gjeng som går over nye og nye barrierer. Sexscenene er ganske skrudd til, men svært lite grafiske. De er mer nasty, uten å vise noe problematisk. Fødescenen er ganske rar også, der Divine selv biter over navlestrengen. Det er noen usjenerte nakenscener etter hvert med både kjønnsorganer og pupper med i blandingen.

Handlingen i Female Trouble sitter ikke like godt. Man blir litt småsliten i hodet av å se filmen. Dette er også litt thrashaktig, men mangler litt mer lim og gjennomført helhet i verket. Humoren er dog noe som sitter innimellom, men dette har ikke den samme driven som Pink Flamingo. Dette blir bare villere og villere. Føler Female Trouble prøver hardt å sjokkere oss. Du får blant annet oppleve syre i fjeset, som ser både nasty ut og litt fake samtidig. Ellers blir det både heftig fyll og hun mister øyet sitt.

Konklusjon
Starten er ikke allverdens, men dette tar seg mer og mer opp underveis. Ingen skal i alle fall fortelle meg at dette ikke er snålt nok. Mot slutten begynner jeg til og med å omfavne filmen og det showet den gir meg. Enden på visen for kvinnen i front er litt av en looney reise som ender i galskapens navn. Med andre ord er dette en gjennomført film som ikke beveger seg langt fra inspirasjonen sin. Når man først blir vant med hvordan filmen fremtoner seg åpenbarer det seg en temmelig mørk komedie som beveger seg mer og mer mot avgrunnen. Vi skjønner med andre ord hvor det bærer hen for Dawn Davenport. Hun ser seg aldri tilbake og bykser med syvmilssteg innover den kriminelle løpebanen. Føler filmen vokser litt på meg etter at jeg har sett den, og særlig etter å ha fordøyet en del av John Waters andre nyere filmer.

[ Jeg så filmen på DVD på Sone 1 ]