---

Terningkast:


Ingress:

Den rike husmoren Peggy Gravel får hjelp av den overvektige hushjelpen sin til å drepe ektemannen sin. I desperasjon stikker de to av fra åstedet og finner veien til Mortville, som er en by der kriminelle kan søke tilflukt og skjule seg. Der blir de venner med bryteren Mole McHenry og den morderiske elskerinnen hans Muffy St. Jacques. Men så møter de Alt ser ut til å gå bra helt til de møter den fæle Queen Carlotta som styrer Mortville med jernhånd…

Anmeldelse:

Filmskaper John Waters er litt av en kultfilmlegende. Han lager filmer for å sjokkere, underholde og terrorisere de som skal sette filmsensuren på dem. Den skandaløse Waters filmer er noe helt eget og jeg prøver å få sett meg gjennom det meste av filmografien hans nå. Desperate Living er den tredje delen som John Waters kalte ‘thrashtrilogien’, sammen med Pink Flamingos og Female Trouble. Det er også den eneste filmen i thrashtrilogien som ikke skuespilleren Divine spiller i. Divine måtte motvillig trekke seg fra filmen fordi han var forpliktet til å spille i Women Behind Bars. Det førte til at Liz Renay fikk sjansen og fikk både kultstatus og en karriere i en rekke andre filmer.

I Desperate Living møter vi Peggy Gravel og hennes overvektige hushjelp Grizelda Brown. De blir et usannsynlig team og utgangspunkt for i denne ‘skitne’ thrashkomedien levert av John Waters. Paret i front består av en enorm farget kvinne og en mer petite hvit kvinne. Du får en del artige replikker tidlig i filmen som ‘The Road to mental health is just around the corner’ og ‘Oh, God, God, God! What have I done to deserve this’. Peggy er nemlig mentalt syk og sliter heftig i hjemmet. Hun tror barna sine har en orgy sammen, selv om de bare er nakne slik mange barn gjør. Hun tror datteren er gravid. Hushjelpen stjeler fra dem. Det er sykt morsomt når moren har mentalt sammenbrudd. Hushjelpen dreper så ektemannen og dette danner grunnlaget for det store fallet i filmen.

Filmen begynner rett på og går etter hvert ut av hovedplottet og inn i det absurde. Du får se en veldig spesiell politimann. Han tar av seg buksene og prøver seg på de to kvinnene i front. Han sier at om de samarbeider så skal han ikke bure dem inn, men sende dem til Mortville i stedet. Mortville er det sykeste stedet man kan tenke seg. Der er alle svært så thrashy med dårlig hygene og den laveste moralen du kan tenke deg på nærmest alle punkter. Dronningen i Mortville er ganske syk hun også, som alle andre merkelige folk der. Det er med andre ord som en syndens bule og et sted de fleste ville avskydd som pesten.

Det skjer utrolig mye rart i filmen. De putter ungen i kjøleskapet. Du får servert en wrestlingkamp med en kvinne mot en mann der kvinnen vinner stort. Det blir også forsøk på et kjønnskifte. Det er noen fucka scener når en kar klipper av snoppen sin og kaster den ut døren. I neste øyeblikk kommer en hund og spiser den. Når huset raser sammen er det ganske artig. Det ser ut som det er laget i papir.

Dette er en ekte thrashfilm og er en av de rareste filmene jeg har sett noensinne. Skuespillet er ganske dårlig over hele fjølen, men innholdet er veldig skrudd til. Ingenting i filmen ser ekte eller naturlig ut. Innholdet virker veldig tilfeldig satt sammen med mye rart i både seksuelle legninger og samt alt annet merkelig i blandingen. Alt for å få det så skandaløst og thrashy som mulig. Sexscenene er også litt voldsomme og grafiske til tider med bare bryster og tissefanter. Det er mye utagerende og skriking når rollefigurene har sex og du får både servert noe Nekrofili og BDSM.

Konklusjon
Manusforfatteren John Waters må ha hatt en meget livlig fantasi for å komme opp med alt dette festlige ‘mølet’. Det virker som om alle replikkene bare skrikes helt umotivert ut i luften. Med andre ord er dette ingen naturlighet i. Dette er meget merkelig. Dette ser ut som et utagerende teaterstykke med mye skrudd til skuespill. Det virker mer som det er om å gjøre å sjokkere mest mulig. Det er mye snusk i filmen og Mortville er en utrolig sexfiksert by. Du får en veldig slitsom snakkemåte og dialog.

Dette er en Sort komedie. Dette minner litt om Rocky Horror Picture Show i utfrikingen og sexfokuset der, men mye annet rart også i samme blanding. Jeg vet at John Waters lagde filmer som moret ham å lage og som utfordret filmsensuren. Det var nok ekstra moro for ham å vite at de som skulle vurdere filmene måtte se all galskapen som denne filmen er full av.

Alt føles veldig artig i starten, men det ble litt mye inntrykk etter hvert. Likevel er dette blant John Waters morsomste filmer og jeg klarte å le en del av det jeg fikk. Dette føles nesten like skittent som en pornofilm, bare uten at man føler annet enn avsky for det som skjer i filmen. Jeg har ikke sett så mye lignende, det nærmeste må være John Waters ‘Pink Flamongos’. Du er herved advart, men om du vil prøve deg på noe helt fucka er dette filmen du bør se. John Waters er en legendarisk filmskaper i så måte.

[ Jeg så filmen på DVD på Sone 1 ]