Vi følger husmoren Francine Fishpaw og familien hennes. Hun lever i et rutineforhold til sin mann og tyr til flasken for å holde motet oppe. Ekteskapet deres henger i en tynn tråd. Ektemannen, Elmer, livnærer seg med å drive en pornokino og er i tillegg utro med sin sekretær. Datteren Lu-Lu er sammen med alle de feile bøllene og sønnen er den beryktede ‘Baltimore Foot-Stomper’. Dette er med andre ord en familie i ferd med å bryte sammen og når selv Francine selv ønsker seg ut av galskapen, da er det i ferd med å rakne totalt. Velkommen til en husmors store mareritt…

I mitt pågående John Waters-prosjekt er jeg kommet til filmen Polyester. Det var en film jeg kom til med åpent sinn og som er veldig John Watersk på både godt og vondt. I min bok er ikke dette en så stor fulltreffer i hans filmografi. Du får dog den samme særheten og det er mye innhold som er av det litt bisarre slaget, selv om denne ikke sjokkerer i samme æraen som de mest provoserende filmene til Waters, men noe snusk blir det med innholdet som beskriver en svinesti og elendighet i en og samme familie.

Filmen er ganske snodig. John Waters lager alltid spesielle filmer, men dette er ikke den rareste filmen, selv om den fremstår som veldig sær. Dette er en ganske enkel komedie, men dog i en veldig John Watersk ånd. Kameraføringen er veldig enkel. Dette har et oversiktlig foto med et kamera med motivet som dekker ruten. Det er lite bevegelse i kameraføringen som nok mest er utført på stativ. Filmen har noe kule detaljer i bildet som de små rutene med bilde av de som ringer i telefonsamtaler i samme bilde med en sort ramme rundt.

Divine spiller kvinnen i front, det vil si rollen som husmoren Francine Fishpaw. Det gjør Divine på en måte, som bare Divine kan. Divine spiller ganske godt i filmen, men det tar litt tid å vende seg til rollefiguren og den litt utagerende stilen på skuespillet. Hele verden plager kvinnen i front. Hun har et shitty liv med få eller ingen lyspunkter. Ektemannen prøver også å kjøre kona til vanvidd med en åpenlys affære med en på jobben sin som pornokinoeier. I tillegg gjør ikke familien hennes det lettere for henne heller og all alkoholen som flyter, blir bare en mager trøst.

Konklusjon
John Water har en helt egen greie som preger filmene hans. Denne filmen er dog mer nede på jorden enn de andre og det er ikke så mye sjokkerende komponenter i filmen. Synes ikke plottet i filmen er det beste. Det er mye situasjoner som skjer etter hverandre. Du får dog noe thrashpreg over filmen. Dette er ikke helt min type humor. Noen scener er litt grann morsomme, men jevnt over er dette mindre humoristisk enn jeg hadde håpet på. AA-møtet er veldig 'over the top' og presser frem noe latter.

I Polyester får man en ekstra kul greie i at filmen er laget med et luktekort som man skal skrape og lukte ting som beskriver lukten i scenene i filmen. Jeg har prøvd dette før på kino med den norske filmen ‘Kurt Josef og Fjordheksa’, og synes det er en litt artig gimmikk og gjorde filmen litt gøyere.

Polyester er for meg ikke allverdens så moro. Filmen er ikke like disturbing og kontroversielt som de andre filmene jeg nylig har sett av John Waters. Replikkleveringen er dog veldig skrudd til. Filmen har 7.0 på IMDB, men for min del innfridde ikke dette helt. Jeg ruller en treer for en film som har særhet i bøtter og spann og som nok treffer best for blodfansen av John Waters. Jeg ser jo satiren og forsøket på glimt i øyet i filmens innhold, men jeg underholdes ikke topp av forsøket på all det perverterte snusket i filmen i en for meg. Det ble, filmatisk sett, en for tynn innpakning for meg. Det er mulig jeg ville likt filmen bedre om jeg så den om igjen ved en senere anledning, da det ofte er litt ‘modning’ som må til i John Waters snåle filmarv.

[ Jeg så denne på DVD Sone 1 ]