( - )

Vi treffer Dalton. Han jobber for å holde sikkerheten som utkaster på utesteder. Han blir hyret med god lønn til å ta styringen på et utested ute på landet. Alt ser ut til å gå strykende, helt til en kriminell fyr som styrer byen blander seg inn. Han gjennomsyrer hele byen med vold, trusler og tar sin del av kassen til alle som driver næring i byen. Alle er enige om at han er et råttent eple, men så spørs det bare om det går an å gjøre noe med denne syke fyren. Dalton vil helst ikke blande seg, men så blir dette mer og mer personlig for ham, selv om han jobber etter sin helt egen kodeks…

Liker den mystiske rollefiguren Dalton. Han er tøff i trynet, men rolig og behersket. Det er moro å se hvordan Dalton tar kontroll. Han sier ikke mye da slåsskampene eskalerer. Da står han og ser på og analyserer. Han får ut de råtne eplene fra baren han kommer til. Han gir en bartender sparken fordi han tar penger fra kassen. Det viser seg at det ikke var så lett å sparke ham uten en aldri så søt hevn. Det viser seg at det er en kriminalhardhause som tar det noe personlig med at bartenderen ble sparket.
Dalton har noen enkle regler han jobber etter:
1: Undervurder aldri din motstander. For vent det uforventede.
2: Ta det utenfor og aldri start noe i baren ved mindre det er absolutt nødvendig.
3: Vær hyggelig! Be ham å gå, men vær hyggelig.

Filmen begynner med rockemusikk og en pen dame i høye hæler ankommer i en rød Ferrari. Like etter kommer en middelaldrende herre i hvit limousin. På scenen står en rocker. Så dukker en tøff dude ved navn Dalton opp i Patrick Swayzes skikkelse og ordner opp i bråk på en voksen måte. Etterpå blir han hyret inn av mannen i den hvite limousinen. Det er en veldig 1980-tallsfealing på filmen med raske firkantede biler, kul rockemusikk og røyken i kjeften. Liker godt hvordan filmen er bygget opp. Når det blir personlig for kriminalbossen, så blir det noen runder etter det. Og det er der filmen utvikler seg. Filmen holder på mystikken en del. Vi ser at bilbutikkeieren blir ranet hver uke der han tar 10 prosent av det han tjener. Det er mange som må betale for at kriminalbossen opererer i byen. Dalton får mer å stri med enn han først aner.

Skuespillet i filmen er passe gjennomført. Patrick Swayze spiller ganske kult og er filmens største stjerne og ubestridte midtpunkt. Han er litt ordknapp, men utstråler selvsikkerhet og kontroll, som rollefigurens hans Dalton skal ha. Dette er etter tiden med dirty dancing for Patrick Swayze, som gjorde ham til en stor stjerne over natten. I andre roller treffer vi Kelly Lynch, Sam Elliott, Julie Michaels, Ben Gazzara med flere. Det blir en del heite damer og bare pupper i filmen. Det er flere blonde babes i filmen. Det blir også rom for noe romantikk i filmen.

Det er relativt mye motstand skurkene legger fra seg. Slåsskampene og trusselen pulserer gjennom filmen og vi ser frem til det endelige oppgjøret mot slutten som vi håper kommer. Det er mye ‘justice’ i filmen. Slåssescenene er kule og gjør rettferdighet til de gode vi heier på. Vi får også se at kanskje så må helten spise sine egne regler og handle på en mer, direkte personlig måte. Kampene er godt varierte og koreografert på en grei måte. Det er spenning i alle scenene og kampene. Vi ser dette går ut over den etiske og profesjonelle kampen til Dalton.

Konklusjon
Regien er levert av Rowdy Herrington, en regissør jeg ikke var kjent med, men han leverer varene. Dette var en film jeg likte svært godt. Det er en gromfilm som gir meg en nostalgisk drive av inntrykk. Det er et ganske enkelt plott, men likevel er det god historiefortelling med flere brukbare tvister som skaper mer spenning i blandingen. Slutten er ganske tilfredsstillende med flere spenningsmomenter. Det er en passe brutal slutt, men det er også en humor i sluttreplikkene som gjør at man går ut av dette med et smil. Filmen ligger litt og bølger mellom en sterk firer og en svak femmer på terningen, men jeg er snill i det snille hjørnet og vipper opp.

[ Jeg så filmen med abonnement på Prime ]