---

Terningkast:


Ingress:

Vi møter Eva og hennes sønn Kevin. Eva tvinges inn i morsrollen da hun plutselig blir gravid. Hun er ikke klar for denne endringen i livet. Fra før har hun levd et eventyrlig liv på reiser som kunstner og forfatter. Hun omtaler sin morsrolle i tredjeperson og tar ikke helt inn over seg at det faktisk er en del av henne å være mor. Sønnen Kevin blir født inn i dette med en mor som nekter å ta sin plass som mor i livet til Kevin. Det gjør at Kevin prøver å sette hardt mot hardt for å prøve å la moren til å ta inn over seg at hun faktisk har en sønn og ryste henne litt…

Anmeldelse:

Regien blir levert av Lynne Ramsay, som fra før står bak Rottefangeren fra 1999 og Movern Caller fra 2002, i tillegg til de nyere filmene You Were Never Really Here (2017) og Die My Love (2025). Personlig var dette mitt første møte med den høyt respekterte kvinnelige regissøren Lynne. Hun har laget en film som gjør seg bemerket og gjør også inntrykk på meg når jeg ser den. Alt er basert på en bok av samme navn som filmen, skrevet av den amerikanske forfatteren Lionel Shriver. Det hele begynner som et mysterium der man skjønner at noe voldsomt har skjedd og så faller brikkene mer og mer på plass gjennom denne urovekkende filmfortellingen.

Filmen er både mørk, ubehagelig og forstyrrende å se. Filmen åpner på særegent vis med en haug av personer i et mylder i gatene med noe som først ser ut som blod over seg, men i virkeligheten er tomater. Det er en høy kunstnerisk kvalitet i filmfortellingen. Musikken fra Radioheads Johnny Greenwood er med på notene og leverer varene og gir oss en forstyrrende opplevelse av både mor og barn i en og samme setting. Vi får en beretning om en mor som ikke liker seg selv og mistrives med det hun er blitt. Elsker hvordan filmen flyter sammen i en eggende dans av fortid og nåtid, styrt av Seamus McGarveys stilfulle fotoarbeid.

Skuespillerprestasjonene er noe utenom det vanlige. Tilda Swinton er en utrolig dyktig skuespiller og gjør en av karrierens aller beste roller i hovedrollen Eva. Swinton klarer å naile rollen og gi den en utenomjordisk distanse som passer perfekt til hvordan hun behandler sønnen. Kevin blir spilt av tre ulike skuespillere ved navn: Rock Duer, Jasper Newell og Ezra Miller. De spiller Kevin i forskjellige stadier som gutt i oppveksten. Den alltid så velspillende John C. Reilly, kjent fra Magnolia, spiller faren, som er Kevins favoritt.

La oss faktisk også snakke litt om Kevin. Han blir farget av en mor som behandler ham uten kjærlighet. Han er snill og grei mot faren og oppfører seg som en liten djevelsk unge mot moren. Han virker å gjøre alt han kan for å straffe moren. Dette er litt skrudd til, men likevel passer dette inn i en slik kunstnerisk filmsetting. Det skal også sies at Kevin og Eva er veldig like på mange områder og det klarer ikke moren Eva å se. De er svært så utilpass når de tilbringer tid sammen og nærmest avskyr hverandre.

Så kommer Kevin til å gjøre noe ekstremt som enhver mor vil oppleve som et sant mareritt. Samtidig er det viktig å si at dette handler ikke om mordere, hvordan ondskapen oppsto eller om terror i seg selv, den handler i bunn og grunn om hvordan moren bebreider seg selv for det gutten har gjort og hvordan hun sliter med forholdet til sønnen. Og når dette står i sentrum er i grunnen bare denne ekstreme terrorhandlingen en liten del av handlingen og ikke selve fokuset.

Konklusjon
Dette er et psykologisk drama som kommer rett under huden på deg. Den føles både grusom, skremmende og intens. Det er mye rødfarge i filmen som hentyder til alarmerende blod og det som skal komme. Mange scener i filmen føles litt som å se en skrekkfilm, bare på mer eggende og kunstnerisk vis. Jeg fikk veldig lyst til å se flere filmer av Lynne Ramsay etter dette. Hun virker som en svært spennende og spesiell filmskaper som satte sitt helt eget preg på denne filmen. Filmfortellingen er med andre ord noe som virkelig skiller seg ut i filmen og der treffer Lynne svært godt med Vi må snakke om Kevin. Likte også fokuset i filmen som også er svært annerledes til å ta opp slike ekstreme saker og problemer som dette peiler seg inn på.

[ Jeg så filmen med abonnement på HBO MAX ]