Dialogpolisen skildrer en enhet innenfor politiet som jobber for å sikre borgernes rett i Sverige til å ytre seg fritt. Uansett hvilken side de står på politisk.

Ytringsfrihet er et viktig prinsipp for menneskeheten. Alle skal kunne slippe til med sine meninger, og kunne ytre dem i offentligheten. Er det slik det burde være? Burde alle få ytre hva de vil uansett hva det er? Dokumentarskaperne tar ingen side, men forsøker å belyse disse spørsmålene fra forskjellige perspektiver gjennom å følge Dialogpolisen i sin hverdag.

Enheten har mange forskjellige oppgaver, de går inn aksjoner og har dialog med dem som har satt det i gang. Overvåker at alt går som det skal, og griper inn om det skulle være nødvendig. Videre driver de informasjonsarbeid og forsøker å gå i dialog med de forskjellige personene vi møter i løpet av dokumentaren. Her får vi se alt fra klimaaksjoner til Rasmus Paluden som skal brenne koranen på åpen gate.

Ytringsfriheten innebærer at du skal kunne si hva du vil. Men like viktig er prinsippet om at du skal kunne bære konsekvensene for det du sier eller gjør. Dette er noe som dialogpolisen forsøker å prente inn til de snakker med og jobber opp mot. Så lenge man følger lovene i landet er det ubegrenset hva man kan gjøre. Jeg liker at de ofte går i dialog med gruppene og forteller dem dette.

Kameraet følger tett på enheten og vi får se deres kontor når de har møter, ute i felten tett opp mot folk som kjemper mot dem. For eksempel får vi en ganske rå scene tidlig i filmen som viser en hendelse hvor en av enheten nesten blir påkjørt av en mann som febrilsk skal til legen. Før den tid skriker han og bærer seg, går ut av bilen og forsøker stoppe aksjonen. Til slutt må han som nesten blir påkjørt snakke ham ned. Det flere intense situasjoner som dette, og hver gang tenkte jeg: «Jeg er glad jeg sitter i kinosalen og slipper å håndtere dette.»

For det er en intens jobb som jeg ikke tror mange ville taklet. Dokumentaren viser dette godt. Det jeg sitter igjen med er at enheten gjør en viktig jobb, selv om man kanskje ikke alltid er like enige i alt de gjør. Og det er helt okay. Dokumentaren viser alt dette, og man sitter igjen med et perspektiv som man kanskje ikke alltid trodde man behøvde. Jeg skulle ønske det fantes flere slike enheter, som fokuserer på dialog og komme personer i møte. Verden er såpass fremhevet av vold. Vold løser ingenting. Kanskje man kan si at dialog ikke løser noen ting heller. Men jeg er glad man prøver istedenfor å bare gi opp.

Jeg synes alltid det er vanskelig å vurdere dokumentarer. Slike filmer skal jo følge en gruppe eller flere og de skal helst ikke ta noen side. Men det finnes alltid mange gode dokumentarer og jeg sliter med å si om denne er bedre enn andre. Med fiksjonsfilm er det visse sjangerperspektiv og gjentakelser som man kan fokusere på. Man kan peke på karaktertegninger og hvordan manus og dialogen er. Dokumentarer peker på viktig ting, og derfor er det alltid veldig vanskelig for meg å vurdere dem. Kanskje derfor jeg heller velger å skrive en litt mer reflekterende anmeldelse.