( + )

Vi følger Eve Kim som har tatt over som leder for det store dataselskapet Encom. Det siste nye er at de kan 3D-printe digitale personer og gjenstander, men dessverre varer de bare i 29 minutter før de løses opp. Det gjør at det letes etter en permanenskode for å kunne omgå oppløsningsproblemet og at personene kan eksistere like lenge som oss mennesker. Encoms konkurrent Julian Dillinger har også hengt seg på 3D-printingen av digitale personer og hacker seg inn på Encoms server for å kunne hente ut dataprogrammet Ares for å få ham til den virkelige verden. Men da Ares er ute på oppdrag for å finne Eve og permanenskoden hun sitter på, bytter plutselig Ares lag og inngår en pakt med Eve i bytte for å kunne leve lengre i den virkelige verdenen. Det liker ikke de andre digitale personlighetene med Athena i spissen som setter hardt mot hardt for å stoppe Eve og Ares og bringe hjem den uvurderlige koden med alle tenkelige midler…

Jeg har sett begge de forrige Tron-filmene og elsker konseptet. Det er noe eget med å få slike actionfylte dataeventyr. Den første Tronfilmen ble laget helt på begynnelsen av 1980-tallet og kom ut i 1982. Den hadde svært innovative effekter for sin tid. Oppfølgerne opprettholder litt av den samme stilen som i den første Tronfilm, bare med nyere og mer oppdaterte effekter. Derimot er effektene tro mot konseptet og måten å presenteres på. Det er med andre ord kult å se at eventyret utvikler seg, og det gjør det også i Tron: Ares, der actionen fra datanettverket også foregår mer i vår verden med noen digitale personligheter som 3D-printes fra dataprogrammet sammen med menneskene. Det er det nye momentet med Tron 3 (Tron: Ares).

Filmen fortsetter på de to andre Tron-filmene. Først litt oppsummering enten det er lenge siden du har sett Tron-filmene eller er ny for konseptet. Konseptet minner litt om The Matrix i det at det finnes en digital verden og en virkelig verden og så kan man reise litt inn og ut av begge verdener med hjelp av avansert teknologi. I første film etablerte Kevin Flynn dataprogrammet og nettverket The Grid for selskapet Encom. The Grid er et digitalt nettverk med et system som Kevin Flynn forsvant inn i. I film nummer to ble Jeff Bridges sin rollefigur Kevin Flynn funnet av sin egen sønn, som selv gikk inn i Nettverket. I film nummer tre får vi vite at sønnen til Kevin trukket seg tilbake fra Encom av personlige årsaker og ikke er med i Tron: Ares, men vi får se Kevin Flynn i løpet av filmen.

I Tron: Ares får vi se kunstig intelligens i anmarsj. Det er både underholdende og skummelt å se hvordan KI kan være en trussel om det brukes feil. For min del er det også litt kult at regissøren for filmen er norsk. Joachim Rønning er regissør og er kjent fra filmer som Max Manus, Kon-Tiki og Pirates of the Caribbean: Salazar's Revenge, som han regisserte i lag med Espen Sandberg. Denne gangen sitter Rønning alene i registolen med et stort ansvar på en blockbuster fra Disney, der han henter inn de solide norske lyddesignerne Tormod Ringnes og Baard H. Ingebretsen. Han har også fått med seg kule skuespillere med på laget. I hovedrollene finner vi Greta Lee som Eve og Jared Leto som Ares. Andre profilerte skuespillere i filmen er Evan Peters, Jodie Turner-Smith, Jeff Bridges og den gamle X-Files stjernen, Gillian Anderson.

I forrige Tron-film var det Daft Punk som stod for musikken, nå har Nine Inch Nails tatt over stafettpinnen og leverer et ramkult soundtrack som virkelig smelter sammen med det visuelle med full trøkk. Musikken er en stor del av suksessfaktoren til filmen og kulheten i de mange og kule actionsekvensene. Dette er som en fest å se på og musikken leverer varene med fet basspreget elektronisk industriell rock. Det er bra driv og tempo i filmen og dette leverer varene også på effekter og det er fullstappa med uthevet fremtidsrettet action av beste merke. Digger også at filmen gir oss en nostalgisk tur innom det gamle Tron-programmet i en sekvens med Jeff Bridges. Nå foregår også actionen i den virkelige verden og ikke bare i det ‘sterile’ digitale landskapet, der de kule fremkomstmidlene, KI-personlighetene og alle triksene deres blandet inn i vår verden.

Konklusjon
For undertegnedes del var dette en film som fenget meg mye. Action, musikk, effekter og skuespill er solid og noe som satt utmerket. Det mangler dog noe i historiefortellingen som kunne løfte dette helt opp på klassikernivå. Jeg likte bedre den første Tron-filmen, som fremdeles er best i klassen, men dette var en stor kinoopplevelse og det rettferdiggjorde inntrykket av filmen på en stilsikker måte. Det er ikke den største dybden i filmen heller, selv om KI-trusselen og fenomenet rundt KI er større nå enn noensinne. I min bedømmelse er omtrent Tron: Ares på nivå med Tron Legacy, men jeg gir filmen en sterk firer på terningen og anbefaler at du ser filmen på kino. Dette er med andre ord en blockbuster som innfrir en del av forventningene for både unge som liker action og gamle Tron-fans som vil se fortsettelsen av det fengende digitale eventyret.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]