---

Terningkast:


Ingress:

Vi skal tilbake til North Denver, Colorado. Der treffer vi igjen en fire år eldre Finney og hans lillesøster Gwen. Finney prøver å legge bak seg det vonde han opplevde da han ble kidnappet av seriemorderen kalt ‘the Grabber’. Nå er seriemorderen død, men Gwen begynner å få mareritt om natten der den avdøde moren deres vil si noe til henne om en leirplass moren var på da hun var yngre. Gwen er fast bestemt på å løse opp i gåten og får med seg kjæresten sin og Finney på tur til den vinterkalde leirplassen. På veien bryter det ut snøstorm og det gjør at de tre blir innesnødd når de såvidt kommer seg til leirplassen.

På leirstedet viser det seg at det også finnes en svart telefon som begynner å ringe og de døde gir informasjon. Nå er mysteriet på nytt blitt en realitet og ingen gir seg før morderen er bekjempet og saken løst. Det eneste som er sikkert er at skjebnene og livene deres står på spill når de igjen må face The Grabbler…

Anmeldelse:

Jeg var litt glad i Black Phone, men i mine øyne er film nummer 2 enda mer slik jeg håpet at den første skulle være. Det vil si atmosfærisk, mørk skrekkfilm rett i det Stephen King-lignende landskapet. Den første Black Phone-filmen foregikk på syttitallet og den nye er satt et par år inn på 1980-tallet. Oppfølgeren er mer hardcore skrekkfilm på flere vis. Det er mer skrekk, mer blod, mer overnaturlig og mer handling. Undertegnede er veldig glad i skrekkfilm og dette leverte varene og har en utrolig trykkende atmosfære. Stemningen i skrekkfilmen er til å ta å føle på, så du blir med på notene helt til rulleteksten setter inn.

Igjen spiller den overnaturlige telefonen som ikke er koblet til og rollefigurer kan snakke med de døde i en sentral rolle. Det samme skal sies om morderen med masken, The Grabbler. Likte morderen bedre enn noen gang i oppfølgeren Han er både mer skremmende i andre omgang da han kommer tilbake som et spøkelse. Det blir også skummelt med alle de spooky spøkelsesbarna. Den kule masken gir morderen et røft og følelsesløst preg. Det er veldig skremmende å slåss mot noe som jager deg i drømmene. Dette føltes nesten litt Nightmare on Elm Street-aktig. Du får også litt vibber tilbake til Fredag den 13-ende med tanke på leirstedet de er på, selv om det gir en ekstra piff på filmen at den foregår i et iskaldt vinterkledd landskap. Det er også et element med de kristne folka som driver leiren som prøver å fryse dem litt ut i starten.

Regien er på ny igjen med Scott Derrickson som på nytt står i tospann med C. Robert Cargill på manuset. De har klart å skru dette til enda noen hakk fra første omgang. Så får det heller være at dette føles litt mer rett frem i hva som skjer til slutt. Det uansett kuleste med filmen er å oppleve skrekken, stemningen og se hvordan mysteriet henger sammen. I rollene finner vi skuespillere som Ethan Hawke, Mason Thames, Madeleine McGraw, Demian Bichir, Miguel Mora. De gjør alle en super innsats for å få dette til å glimte til i det skrekken gir deg.

Konklusjon
Black Phone viser at det gror godt hos produksjonsselskapet Blum House, som skapte dette og mye annet populær skrekk for tiden. Om du er glad i skrekkfilm er Black Phone 2 ganske så kul. Jeg digget rollefigurene og hang også med på historiefortellingen som fenget meg maks. Det er noen 'jump scares' i filmen og da skvatt jeg noe voldsomt. Skrekken er mørk, voldsom og har en del bloddryppende scener. Dette beveger seg veldig over i det mer overnaturlige hjørnet tilbake til de kule slasherklassikerne. Det er enda mer action og handling i andre film. Dette er heller ikke like stillestående som i den første filmen. Fikk nesten litt flashback til TV-serien Stranger Things noen ganger. Gå å se dette på kino i Halloween-måneden om du er fan av stemningsskapende og skummel skrekk. Du har i alle fall en varm anbefaling av meg som likte dette bedre enn selv første Black Phone-film.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino]