( - )

Vi følger hunden Indy som henger med eieren sin, Todd. Det blir skifte i bosted for Indy, når Todd arver onkelens hus som har vært ubebodd i lengre tid. Indy merker at det er noe som skjuler seg i og ved huset. Noe lurer i mørket i huset og kjelleren har en dyster hemmelighet. Indy merker at det har vært en avdød hund i huset. Men selv om Indy finner ut at noe er galt i huset, får han ikke kommunisert det videre til eieren Todd. Det er ikke lett å være hund i et hus der noe ikke stemmer…

Filmen åpner med en telefon som ringer og en mann som blør fra nesen. Vi ser at hunden er skeptisk til det som skjer. Hunden får med seg mye skummelt. Deretter flytter de inn i et nytt hjem der det sies å spøke. Det kule med denne filmen er at vi opplever hele filmen sett fra en hunds perspektiv. Hunden er i hovedrollen og det er et friskt konsept som byr på en del nye ting å se ting ut ifra. Hunden er i fokus. Likevel ser vi ikke alt fra hundens øyne. De fleste scenene er med hunden i bildet. Hunden er langt mer nervøs og anspent enn eieren, fordi det er hunden som merker ting først og ser en del spooky ting.

Dette er en indieskrekkfilm laget på et lavt budsjett og det merkes litt. Spøkelsene er ikke skremmende nok. De ser litt enkle og ser litt uferdige ut og effektene er også der etter. Filmen har mer creepy stemning mer enn at det vi ser i filmen er så skummelt. Filmens musikk er ganske stemningsskapende med litt urovekkende lange lyder i blandingen. Det er noen skumle scener i filmen som da hundeeieren står å banker hodet i en dør midt på natten og filmens skrekk er best når ting foregår i mørket eller i bakgrunnen. Hunden vet at noe er galt, men kan ikke si noe til eieren og dette elementet er litt hjerteskjærende å oppleve. Filmen mangler dog en skikkelig historie bak det hele. Dette føltes litt nakent til tider på det planet.

Regien er ved Ben Leonberg, som gjør sin debutfilm. Han klarer å gjøre mye med sparsomme midler og klarer å lage en unik skrekkfilm, selv om dette mangler det siste lille ekstra for å få helt godskrekkstemningen. Filmen kunne dog vært hjulpet av et bedre manus. Det mangler nemlig noe i historiefortellingen og da mister dette litt momentum, når selv ikke skrekken blir voldsom nok den heller. Men filmen får deg til å kjenne litt på ubehag og du føler med hunden på en øm måte. La oss også snakke litt om filmens store stjerne, nemlig hunden. Det er imponerende å se hvordan hunden er instruert og fungerer foran kamera som frontfigur for filmens handling. Hunden spiller helt utrolig bra og er blant den beste dyreskuespilleren jeg har sett på film.

Konklusjon
Det mangler litt i blandingen, men Leonberg får godkjent i første film. Det gjør at jeg håper på flere filmer av ham der han får vist hva han er god på. Good Boy er nemlig tidvis en meget kul film som drar seg mer og mer til mot slutten, men underveis mangler det også noe driv og dette blir for saktegående og for lite helhetlig som filmfortelling. Likevel skal Leonberg ha for forsøket og dette var en frisk vri på en skrekkfilm, selv om filmen føltes noe uferdig i de små detaljene. Skuespillerhunden leverer dog varene og uten den hadde hele filmen kollapset helt. Sjelden har jeg kommet tettere på dyr på film og opplevd øyeblikk sammen med dyret. Hunden er utrolig uttrykksfull og øyne og oppførsel er helt perfekt utført slik at jeg tror på hunden i alle scenene. Hunden står til en sekser på terningen, men filmen får bare et svakt terningkast fire.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]