Vi følger et amerikansk Navy SEAL-team som vi blir med på et oppdrag der de bryter seg inn i en bolig i den irakiske byen Ramadi. Målet med dette oppdraget er å kunne innta en gunstig spaner- og sniper-posisjon. I gaten begynner det å dukke opp fiendtlig aktivitet i gatene. Likevel må de ha is i magen og vente til akkurat rett tidspunkt før de slår til og prøver å nøytralisere trusselen. Det de da får erfare er at dette ikke er helt uten risiko for deres egen sikkerhet når ‘helvetet’ bryter løs…

Filmen er basert på en virkelig hendelse i 2006 i Irak. Det er helt stille i filmen og det skaper en utrolig intens stemning der vi ser alt ut ifra et snipersikte. Filmen er nærmest litt dokumentarisk utført og vi ser alt fra de amerikanske soldatenes perspektiv. Soldatene opplever mye og vi får mange sterke inntrykk fra deres tid i oppdrag i Irak. Vi får oppleve soldatenes reaksjoner der de både opplever angst og panikk når bombene og kulene torner rundt dem. Filmen viser også hvor proff krigføring er blitt og hvor viktig det er å være godt og nøye forberedt før et slikt oppdrag.

Warfare viser krigføring på sitt voldsomste. Du får mange sterke inntrykk og dette blir etter hvert svært ubehagelig å se, når krigens forvirrende og intense øyeblikk plutselig åpenbarer seg for soldatene. Og som andre krigsfilmer før dem, blir dette stygt. Jeg skal ikke avsløre mer om handlingen, annet enn at dette utvikler seg til en vanskelig og farlig situasjon å håndtere. Dette fokuserer heller ikke så mye på å fortelle en historie, heller mer på å være flue på veggen hos soldatene på oppdrag i Irak. Noe som viser seg å være mer enn nok spennende å følge.

Regien er av Alex Garland og Ray Mendoza. Garland (Ex Machina og Annihilation) kom med krigsfilmen Civil War i 2024 og følger opp med Warfare som er en annen krigsfilm som er enda mer troverdig, imens Ray Mendoza var selv en av soldatene i den virkelige historien som filmen bygger på. I rollene treffer vi skuespillere som Will Poulter, Charles Melton, Joseph Quinn og Michael Gandolfini. De leverer varene, men de må spille litt nedpå. Deres skuespill befester det dokumentariske og troverdige preget i filmen. Garland og Mendoza har laget en knallsterk film som har masser å spille på og et ‘killer’ lydbilde som gir oss et lydmessig voldsomt inntrykk av krigens terror. 

Konklusjon
Det er spesielt å se så gode og proffe krigsfilmer av dette slaget. Vi blir med ute blant soldatene og opplever deres krig på nært hold. Også baksidene med krigen med skader på kropper og panikken til soldatene følger vi tett. I deler av filmen hører vi også det samme som soldatene hører, med en litt trykket bokslyd de har i ørene. Vi ser også det de ser med mye røyk av krutt, bomber og granater. 

Dette er svært så virkningsfullt. Det blir en krigsfilm som skiller seg litt ut i mengden og du føler du ser på noe ekte. Det i seg selv skremmer meg en del og jeg får stor respekt for de soldatene som utfører slike oppdrag. Filmen legger heller ikke noe imellom i hvordan kaoset av krigen utarter seg og er direkte sterk og ubehagelig å se. Særlig med tanke på soldatskader. Når vi ser slike skader blir vi bekymret for ting senere når soldatene rykker frem og vi kjenner spenningen på kroppen i kuleregnet. Med andre ord leverer Alex Garland igjen og viser at han kan lage virkelighetsnære portrett av soldater i strid.

[ Jeg leide filmen på streaming på TV2 Play ]