( - )

Vi skal til slutten av andre verdenskrig. Nazistene taper krigen og mange høytstående Nazister blir tatt til fange. Høyesterettsdommer Robert H. Jackson tenker å stille nazistene ansvarlig for sine grusomheter i en internasjonal domstol satt sammen av de allierte i Nürnberg. Han hyrer inn den amerikanske psykiateren Douglas Kelley for å vurdere psyken til de tiltalte nazistene. Imens rettssaken tar form, jobber Kelley målrettet for å komme inn i hodet på Hermann Göring. Det viser seg at Göring er litt av en hard nøtt å knekke. Han er smart og selvgod som få. Han tror han kommer til å få en mulighet i retten til å legge frem sin sak og vinne frem i rettssaken. Velkommen til Nürnbergprosessen…

Nürnbergprosessen er filmatisert en rekke ganger i årenes løp, med Judgement At Nürnberg fra 1961 som den største klassikeren. Jeg har ikke sett noen av filmatiseringene og visste lite om dette etterkrigsspillet. Dermed synes jeg at filmen føltes ekstra interessant på flere måter, både politisk, historisk, psykologisk og reint mellommenneskelig. Filmen tar opp spørsmål som hvordan kunne noen utrydde så mange sivile i en krig? Hvordan skal de allierte forholde seg til oppgjøret mot nazistene? Kan vanlige menn utføre så drøy ondskap? Det de imidlertid kanskje er mest redde for er at noe slikt kan gjenta seg. Alt begynner på krigens siste dag og viser oss hvordan Herman Göring blir pågrepet i hans rømningsforsøk fra Tyskland. Og gjennom det hele blir Görings sjebne en rød tråd i hele filmen.

Det psykologiske momentet med filmen er noe av det kuleste. Det er forlokkende å se hvordan psykologen i front gir seg ut på oppgaven med å snakke med alle disse mørkemennene. Vi får se at Herman Göring prøver å spille et spill der han leker med psykologen. Etter hvert kan det se ut som om psykologen blir tvinnet rundt lillefingeren til Göring, og du får også følelsen av at Douglas Kelley nesten blir litt starstruck i møte med den gåtefulle og smarte nazilederen. Et lite stykke inn i filmen lurer du litt på hvor dette spillet skal ta veien og om Kelley nesten er helt fortapt i Göring , slik at han begynner å miste kontakten med virkeligheten og oppdraget hans. Uansett får vi se hvor viktig dette oppdraget er for utfallet av Nürnbergprosessen.

Liker skuespillet i front som er svært gjennomført. Herman Göring er solid spilt av Russell Crowe (Gladiatoren) og han viser oss en oppvisning av en rolletolkning som er filmens aller beste prestasjon og varemerke. Crowe gjør rollen sin såpass godt at vi aksepterer han helt og fullt som en nazileder og ikke bare en profilert Hollywoodskuespiller som spiller nok en rolle. Rami Malek (Mr. Robot) gjør også en god rolle, som psykologen som analyserer Herman Göring. I andre roller får vi noen andre kjente fjes som Michael Shannon (The Shape of Water) og Colin Hanks (King Kong).

Regien er utført av manusforfatter og produsent James Vanderbilt, som her gjør sin andre spillefilm etter debuten med Truth i 2015. Vanderbilt sikrer at filmen har bra driv og er kompetent teknisk laget. Likevel briljerer ikke Vanderbilt nevneverdig og safer nok mer enn at han tar kunstneriske sjanser. Filmen er dog folkelig fortalt og manuset er bra lagt bra opp med interessante vrier på det psykologiske planet. Musikken er også dramatisk nok og får oss til å føle det rette og vite hvor spenningen trykker.

Konklusjon
Dette er en god historietime med mange kule historiske faktadetaljer og vi får et innblikk i hvordan rettssakene og prosessen var. Føler filmen trykker på mange riktige knapper, selv om en dokumentar kunne gjort samme nytten. Likevel leverer filmen og får meg med på notene. Det aller sterkeste øyeblikket i filmen er når de ekte opptakene fra terroren i konsentrasjonsleirene kommer opp under rettssaken. Jeg likte filmen og følte meg investert i det jeg så. Strålende skuespill og en skremmende god Herman Göring i fokusets sentrum. Dette er i alle fall veldig folkelig presentert. Så får det heller være at det mangler noe kunstnerisk for å løfte dette til den øverste filmmagien. Regissør Vanderbilt safer kanskje noe, men han lander trygt på beina med en film som tidvis fascinerer godt og aldri blir kjedelig.

[ Jeg så filmen på Lagunen Kino ]