( + )

Vi følger den mentalt forstyrrede Peter Winter. Han legger ut på en reise for å finne sin datter og gjennom den reisen blir vi med inn i hodet på Peter og får kjenne litt på hva han har å stri med. Det er alt annet enn behagelig å være Peter…

Filmen åpner med forstyrrende lyder fra radioer med mer. Vi blir kjent med en mentalpasient som bryter sammen i et hjørne på et isolat. Hovedpersonen er ute å kjører på mildt sagt flere måter. Han kjører i bilen sin og innbiller seg at han hører sirener bak seg, men det viser seg å bare være ting i hodet hans. Han dekker til alle speil og ruter på bilen sin med avispapir. Han røyker og drikker kaffe til den store gullmedalje. Scenene når hovedpersonen barberer seg med barberblad er traumatiske og henspeiler på tittelen. Han skjærer seg hele tiden, men gir seg aldri. Det blir mye blod og det ser direkte vondt ut.

Dette er litt av et mesterverk av en film. Alt er laget som en svært intenst nedstrippet og kompromissløs film av Lodge Kerrigan, der ikke noe er lagt til side i forsøker på å beskrive en psykose. Dette er en film om en med psykose og filmen oser også av psykose. Det er veldig kaldt foto med nedtonede farger. Klippingen hopper som tankespinn. Det er en fascinerende og urovekkende stemning i filmen. Vi føler at lydsporet er inne i hodet til hovedpersonen. Lydsporet knitrer og farer forbi hodet ditt. Det er litt som å høre på radio med en dårlig mottaker. Det gjør at lyden gir deg stemningen som skaker deg opp og forsterker følelsen i hodet på den psykisk syke mannen vi følger.

Peter Greene ligner på en ung Cillian Murphy, og spiller utrolig treffende som psykoserammede Peter Winter. Det er en rolleprestasjon du ikke kommer helt utenom. Greene er dedikert som få i rollen og lar oss kjenne på kroppen hvordan han har det i sin helt egen verden. Med andre ord er dette en film som skikkelig under huden på deg. Filmen oser av intens psykose og er direkte ubehagelig stressende å se. Du får en mengde veldig 'fucka' scener som gjør at du må se litt bort. Dette minner litt om en film en sulten ung Darren Aronofsky kunne laget. Dette kan på en måte minne litt om Pi. Det er scener med barbering av kroppen, at han skjærer av seg en negl, skjærer seg i hodebunnen med mer. Dette er også mørke, tunge stemninger og atmosfæreelementer som Darren Aronofsky også leker med i sine filmer.

Konklusjon
Dette er en spesiell film. En filmopplevelse av de sjeldne. En kompromissløs film om det å ha psykose. Skuespillet leverer varene og du får en sammensetning som sitter. Filmen er utrolig sær og en film som skiller seg ut i mengden. Den frir ikke til et bredt publikum og tørr å gjøre alt på sin helt egen måte. Lydsporet er også halvparten av filmopplevelsen. Det er utrolig intenst og skaper en del av støyen som er i hodet på mannen i front med sin psykose. Jeg har fint lite å trekke på filmen og dette blir nesten full pott for filmen som var svært interessant å se. Det er også noen ubehagelige scener opp i all paranoiaen. Da gjenstår det bare å anbefale filmen varmt til alle som vil oppleve noe litt utenom det vanlige på film.

[ Jeg så filmen på DVD sone 1 fra en kamerat ]