( + )

Vi følger to yakuza-gjenger. Når en eldre Yakusasjef blir myrdet, går adoptivsønnen i hevnmodus. Hevnen er dog ikke så enkel, da det viser seg at mordet på sjefen er et ledd i planen til yakusalederne. Flere bruker mordet for å klatre i hierarkiet. Krenchi blir en løs kanon og de ser seg nok nødt til å bli kvitt ham. Det blir litt av en hevnvendetta som utløser litt av et mayhem mellom de to klanene…

Det er en svært kul start på filmen med mye fet action. Rockemusikken skriker mot oss i starten i et taktfullt og bra driv. Vi får en japansk eldre kar med bleket langt hår som blir forsøkt myrdet i noen veldig heftige scener. Denne scenen er en godtepose av en åpning som setter deg raskt i stemning og du får høye forhåpninger over hvordan resten av filmen vil ta veien. Det som i alle fall er sikkert er at dette er actionfylt og med mye nådeløse folk i. Det er en veldig hard og kjølig film med handling uten noe særlig følelser. Castet er kult nok men i mine øyne er Shin'ichi Chiba, kjent fra blant annet Kill Bill, det kuleste navnet på listen.

Filmskaper er ingen annen enn Takishi Miike. Det er mannen som gav oss store, uforglemmelige filmer som Audition og Ichi The Killer. Det er bra mye action i starten av filmen og litt utover. Noe av filmen gir litt Pulp Fiction-ladet, særlig noen av skytescene gir dette inntrykket med skytterne i profil med våpenet siktet mot offeret med blodsprut i det de treffer utenfor kameraet. Actionen blir skildret med mye kaos, klipping mellom håndholdt kamera. Filmen har også noen rolige perioder og det står særlig to unge kvinner for. De treger ned og nærmest dreper en del av fremdriften i filmen med sitt nærvær.

Det er laget en del yakuzafilmer og dette er nok en film om den japanske mafiaens nådeløse fremtoning. Filmen er laget på et lite budsjett, men Takishi Miike får mye ut av kronene og er gode på å skape en interessant røffhet og variasjon i actionleveransene. Soundtracket i filmen blir levert av Flower Travelin’ Band som har masse kul rock. De skaper en veldig fet stemning som liver opp inntrykket til actionscenene og gir dem ekte kulhet opp i alt det dystre drap- og tortur-landskapet. Sluttscenene er utrolig kule og elsker det mildt sagt upraktiske, men solide våpenet til hevnduoen i front. Helt på slutten får vi heftigere og heftigere våpen. Det gjør filmen mildt sagt kul og nesten litt i John Woo-landskapet.

Konklusjon
Filmen leverer varene, selv om dette ikke er helt på topp. Innimellom glimter filmen virkelig til og leverer en kulhet som Takishi Miike er en mester på å fange. Tempoet er noe varierende, i alt fra knallsterk action til mer avslappende elskovsscener. For min del synes jeg nok filmen kunne hatt litt mer driv hele veien, men skjønner at det ikke er det enkleste å levere hele veien til målet. Det krever nok mer av regissøren og budsjettet.

Likevel er Miike en mann for å skape store scener i ‘små’ filmer og dette er en slik film. Mye av det han gjør her er bare verdt å se filmen alene for. Kulheten er virkelig der når dette stormer som verst og da særlig i starten og mot slutten som er helt enormt fet. Det er litt Tarantinovibes over noe av actionen, men Miike har også en egen drive over det han gjør også og er god på å variere hvordan filmen fotograferes og hvordan filmen fortelles. En del av scenene er veldig stilfulle som scenen når en blir skutt slik at det spruter blod over hele kameralinsen og vi ser resten av scenen i rødt.

[ Jeg så filmen på DVD fra Arrow ]