Vi følger den tilsynelatende snille husmoren Beverly Sutphin. Hun bor sammen med ektemannen som jobber som tannlege og deres felles tenåringsbarn, Misty og Chip. Det skal dog vise seg at Beverly har en del mørke sider også. Hun er nemlig en aldri så liten seriemorder som dreper folk for små fornærmelser eller mindre. Velkommen til husmoren fra helvete…

Filmen påstår at dette er bygget på ekte hendelser. Alt begynner i noe som ser ut som en helt vanlig familie. Husmoren Beverly er to forskjellige personer. En sadist som ønsker å se andre lide og en person der hun er den mest kjærlige og lette personen ever. Hun har et Mor Theresa-image, men er egentlig så hensynsløs som bare det. Alle spor peker på henne til enhver tid, men hun spiller dønn uskyldig og bare kjører på i samme tempo. Hun terroriserer nabodamen. Hun blir dristigere og dristigere. Dreper folk litt åpenlyst.

Dette er en lett komedie med en del situasjonskomikk. Alt er gjennomført som en typisk 1990-tallsfilm som er gøy å se. Det er litt grovt språk i filmen, mye banning og slett politiarbeid. Det er rart når moren har politiet rett bak seg, og ankommer hun huset der hun skal myrde noen. Det er morsomt når familien skal ut på kjøretur og har 20 politibiler på slep. Det er også en syk scene når moren dreper en eldre dame fordi hun ikke spoler tilbake kassetten hos sønnen i videobutikken. Damen blir drept i mens hun ser på Annie og synger med i rein glede på Tomorrow-sangen.

Dette er en veldig gøy komedie. Filmen er laget av ingen ringere enn John Waters. Og han bruker ikke sin helt vanlige formel på filmen, selv om umoralen og underholdningsdriven klarer å skinne igjennom. Moren er nemlig blottet for all moral. Filmen er ikke stor kunst og er ganske standard i fotoarbeidet med enkle oversiktlige bilder med de mest ordinære kameravinkler og kameraføring. Serial Mom er med andre ord den mest tradisjonelle komedien til John Waters. Skuespillet er solid utført av Kathleen Turner i hovedrollen. Med seg får hun andre store navn som Sam Waterston, Ricki Lake og Suzanne Somers.

Dette er nesten som en parodi på rettssakfilmer og seriemorderfilmer. Det er mange morsomme scener. Det er også morsomt og flaut når en ungdom ligger i sengen og drar han og ser på porno. Han stønner mye og så kommer familien inn og samt politiet også, fordi de tror noen blir myrdet der inne på gutterommet. Det blir morsomt med rettssaken mot moren der hun kjører saken uten advokat og provoserer vitner så mye at de blir meldt ut av rettssaken. Selvsagt selger også familien Serial Mom-effekter utenfor rettssalen. Under rettssaken bruker hun Sharon Stone-trikset med å vise sine edle deler til et vitne slik at han ikke klarer å fortelle hva han så.

Konklusjon
Dette var svært underholdende og en film jeg lo mye av fordi det er så overdrevent syk. Du får en komedie og en seriemorderfilm som går hånd i hånd. Det blir en del blodige drap. Blant annet et med en stav som hun kjører inn i ryggen på en ung mann på toalettet og når hun drar ut igjen staven sitter en av organene fast i staven og hun tar det av og holder på å skli i det på vei ut fra toalettet. Heldigvis ler jeg også en del av filmen og all den mørke humoren som blir servert oss på svært lettbeint vis. For noen kan kanskje tittelrollen bli litt vel vanskelig å svelge, med sin totalt sadistisk gale fremtoning. Jeg klarte å trekke ut humoren og velge å le av det som er ment å være morsomt i den mørke komediens navn.

[ Jeg så filmen på DVD som jeg lånte av naboen ]