( - )

En ung forstyrret filmskaper ved navn Cecil B. Demented og hans gjeng kidnapper Hollywoodskuespiller Honey Whitlock og tvinger henne til å spille i deres egen undergrunnsfilm. Whitlock er skilt og midt i livet. Hun er fremdeles rik, talentfull og vakker, og hun har et rykte som litt av en diva. Lite vet hun at hun skal møte karrierens mest krevende regissør i Demented…

Jeg har det siste halve året hatt et prosjekt om å se alle filmer jeg fikk tak i av John Waters, noe min kjære nabo hjalp meg kraftig med å fullføre, og dette var min siste spiker i den kisten. Det er selvsagt litt vemodig, fordi jeg føler Waters har klart å komme litt under huden på meg med sin dedikerte særhet i måten å alltid sjokkere og servere meg litt thrash. Og hva er vel da mer kult, enn å avslutte med et smell. Med John Waters mest actionfylte film i karrieren, spekket med masse kule populærkulturelle filmreferanser.

Det er mye farger og lys i filmen og mange vulgære replikker. Lydsporet er energispekket. Du får også servert rytmer, death metal-musikk, rock, rap med mer i filmen. Du får litt følelsen av å bli del av noen som minner litt om Natural Born Killers til tider. Filmen er selvsagt spilt inn i Baltimore, og er svært gøy, selv om det er litt vanskelig å få tak på karakterene i filmen. De blir spilt som de skulle være med i en lavbudsjettsfilm med store navn som Melanie Griffith, Maggie Gyllenhaal, Ricki Lake, Michael Shannon og Eric Roberts i rollene i tillegg til det vanlige skuespillerensemble som alltid er med når John Waters lager film.

Regien til John Waters er ganske grei. Du får en energisk film som skiller seg ut i hans filmografi, med et passe kult konsept. Dette er en metafilm der det lages film i filmen og i tillegg er det mye referanser til store og små filmer i filmhistorien. Filmen begynner med et pulserende og fengende lydspor som involverer bakgrunnsthems fra mange kule og populære filmer som har gått på kino. Liker scenene om kidnapperne som har tattovert inn en stor regissør på kroppen sin hver.

Det er mye kul dyster humor i filmen. Jeg ler høyt av mye av den mørke og sadistiske humoren. Elsker scenen med den lille gutten som sitter i rullestol som har en feide med damen på scenen som misliker ham og kutter oksygentilførselen hans, og når hun senere blir skutt, sitter han og jubler i rullestolen sin. Likevel er det ikke all humoren som treffer like godt. Det gjør at noe av latteren stilner litt utover i filmen og du blir mer likegyldig til det du er en del av. Det blir rett og slett for mye av det gode.

Konklusjon
I starten har filmen meg i sin hule hånd. Men utover i filmen mister dette litt kraft. Likevel synes jeg filmen er underholdende, selv om jeg ikke ler like mye av vitsene. Det er litt som om John Waters bruker alt kruttet i starten og så går han tom for gode vendinger. Musikken og humoren er det beste med filmen. Plottet kommer mer i andre rekke og da særlig mot midten og utover. Det er en artig detalj at det er så spekket med filmreferanser som Waters gjør til sin egen lille gimmick i Cecil B. Demented. Starten står til en femmer og slutten til en treer. Derfor er det vanskelig å rulle terning på denne energibunten av en film som går ned i underbuksen i alle anledninger den kan gjøre det. Det er nesten litt selvsagt, siden dette er laget av John Waters. Jeg tror jeg er i det snille hjørnet og ruller en meget forsiktig firer på terningen, for en film som tidvis underholdt meg stort, men ikke klarte å stå hele distansen.

[ Jeg så filmen på DVD lånt av naboen ]