( + )

Vi møter Peter Loew som bor i urbane New York. På en nattklubb treffer han en mystisk kvinne som han tar med ham hjem. Hun biter ham med sine vampyrtenner i halsen. Det tenner ham og han får en egen trang til å bli og leve som en vampyr…

Filmen åpner med solen som steiker på skyskraperne i storbyen. Alt begynner med at Nicholas Cage har sex med en ung dame. De blir avbrutt i akten av at en flaggermus flyr inn vinduet. Da blir rollefiguren til Cage veldig opphisset og han vet ikke hvorfor. Du skulle tro at det var da Cage blir en vampyr, men neste natt han sex med en ny jente, og hun biter ham i nakken med noen spisse hjørnetenner. Filmen har den rare norske tittelen: Hvem «tenner» hvem.

Det er ikke ofte du ser en vampyrfilm med Nicholas Cage og dette er litt av en eksentrisk rolle av Nicholas Cage. Han spiller så voldsomt intenst i filmen at det nesten er lov å le av mye av det han disker opp med. En del av scenene gir eksentrisk skuespill en ny mening. Cage har litt The Room-tendenser i filmen. Særlig når han skal si at du kan din ABC, og så skriker han like godt hele alfabetet til en kvinne han møter. Cage gjør filmen særskilt interessant å se med sin tilstedeværelse, som er utenomjordisk i denne filmen. Han har så rare fjes, øyner og fakter at det ikke går an å sammenligne i Hollywood, kanskje annet med noen skrekkstumfilmer.

Filmen skal ha for at den er meget rar og kunstig, og noen ganger er filmen noe for mye, men likevel er det en opplevelse å se filmen. Dette er også for seriøs for sitt eget beste og jeg ler en del av filmen. Den er ganske underholdende å se, men det er ikke så utrolig mye som egentlig skjer. Etter hvert begynner rollefiguren Peter Loew å miste mer og mer kontakt med virkeligheten. Det er en morsom scene når han spør: Hvor er jeg? Da smeller det fra en på doen. Du er på toalettet og jeg sitter å driter. Det er også en syk scene når Cage spiser en kakerlakk på ekte.

Dette er et forsøk på en nymotens vampyrfilm. Du får også en del vampyrfilmklisjeer og referanser i filmen. Hva skjer når du skjønner at du er blitt en vampyr? Han løper rundt i gatene og skriker at han er en vampyr. Det er også tåpelig å se Nicholas Cage vandre rundt i byen i mørket med plastikkvampyrtenner. Det virker som om Nicholas Cage prøver å etterape Graf Orlock fra Nosferatu i sin rolletolkning av vampyren i filmen. Han blir mer og mer stakkarslig. Mot slutten blir dette litt American Psycho-lignende.

Konklusjon
Galskapen, lenge leve! Regien er ved Robert Bierman og han lykkes ikke stort med en ny vri på vampyrfilmen. Fotoet er tidvis kult utført og musikken har mystisk 1980-talls filmmusikk. Skuespillet er helt ute og kjører. Dette er veldig over the top. På grensen til patetisk teatralsk. Slutten er en forbannelse for både Nicholas Cage og dette er nok en kandidat til den mest idiotiske vampyrfilmen som noen gang er laget. Det som i alle fall er sikkert, er at selv om filmen ikke lykkes på det kunstneriske planet, så er dette litt av en kultfilm som underholder stort med all sin ‘så dårlig at dette er morsomt’-effekten. Du blir også litt i tvil på om Cage er en skikkelig vampyr, eller om han er i ferd med å bli gal. Nicolas Cage har noen øyne, en skrikestemme i filmen som er helt ute å kjører. Med andre ord er hans skuespill i filmen noe av det mest bisarre som er utført på en A-preget film noensinne.