---

Terningkast:


Ingress:

Vi skal til Helsinki alla 2023. Der møter vi Holappa som til stadighet mister jobben sin fordi han drikker for mye. Vi følger både ham og Ansa som også sliter med jobbproblemer fordi hun tok et rundstykke på jobben som var gått ut på dato. Holappa og Ansas veier krysses i det de møtes på en dunkel karokebar. De får følelser for hverandre, men det er ikke enkelt å tilfredsstille hverandre når hun tenker at alle menn er griser, og han er for tøff i trynet til å bli diktert. Likevel er det noe som gjør at de to enstøingene finner sammen, til tross for ulikheter og livsutfordringer, men så spørs det om kjærligheten i seg selv kommer seirende ut?

Anmeldelse:

Den hardtarbeidende regissøren Aki Kaurismäki er en svært anerkjent filmskaper som jeg har hørt mye om, og som har skapt mye minneverdig finsk filmmagi, men dette var rett og slett mitt første møte med denne finske legenden. For min del gav filmen også mersmak. Kaurismäki klarer å skape en ekstra kunstnerisk piff på filmen som får meg engasjert til det fulle. Filmen igjennom. Det er også en distanse og et nostalgisk slitent blikk som får oss til å føle at dette kunne tatt plass på 1960-tallet gjennom interiøret og hvordan rollefigurene lever, selv om radioen opplyser oss om Ukrainakrigen.

Filmen er både stillferdig og frisk om hverandre. Det veksles få ord, men likevel føler du med rollefigurene og blir med på deres reise. Det føles eksotisk å både bli kjent med den finske kulturen og samtidig få en film med rein finsk prat. Finnene har jo et rykte på seg og det har vært mye nakenhet, knivstikking og drikking i de filmene jeg har sett, men Kaurismäki leker mer med det han presenterer. Det er lag av snerten og tørr humor mellom slagene som liver opp inntrykket. Dette er en enkel historie som også omhandler noe dybde som omhandler noen av livets store affærer.

Det visuelle er meget forseggjort. Det er en kul fargebruk med mye høstfarger og speiler tittelen på en utmerket måte med noe natur og ellers slitent uttrykk med mye inspirasjon fra 1960-tallet på både kostymer, rekvisitter med mer. Musikkbruken er svært virkningsfull og skaper store følelser og stemninger i filmen med mange finske slagere. Noen stemninger er mer melankolske og poetiske, mens andre er mer dunkle og kulturinspirerte. Vi blir med ut å føle på livet på både jobb og inn i de sene nattestimer. Det går i karoke, drikking med begge hender og noe kjærlighet opp i all den barske kulheten. Mennene er tøffe som få røyker som en svamp.

Konklusjon
Dette er litt artig og tørrvittig med en sjarmfull kjærlighetsaffære med typiske konflikter. Rollefigurene er veldig nedpå og gir ikke så mye av seg selv. Likevel fascineres jeg av filmens estetikk og udiskutable annerledeshet med en kul kunstnerisk vri. Det er også litt artig at kjærlighetshistorien har så lite følelser som det den faktisk har. Det finske uttrykket er med på å krydre inntrykket og sjarmen kommer av annerledesheten.

Vi føler med de to i front, men det er nok sidekarakterene som gir rollene mest liv og karakter. Mitt første møte med Kaurismäki ble ikke magisk, men likevel vekket det noe engasjement i meg som filmfan og jeg ble underholdt på min kunstneriske filmkvote. Dette er en liten film som lykkes bra med sine valg og er en film som skiller seg litt ut i mengden, selv om ikke plottet i seg selv er ganske simpelt. Regien er dog solid og det øynes at filmskaperen fremdeles har mye å komme med og lager film med stor selvtillit, selv etter over 40 kritikerroste år i filmbransjen bak seg.

[ Jeg så filmen på DVD fra samlingen min, men du kan også se filmen gratis på streamingtjenesten Filmotket ]