( - )

Vi følger kunstneren James. Han er dypt deprimert og lengter etter den forsvunne kjæresten sin, Mary. Hun har sendt ham et brev om at noe er galt og han drar til den snåle småbyen Silent Hill for å lete etter henne. Det han møter i Silent Hill er alt annet enn normalt. Byen kan karakteriseres som litt av en spøkelsesby, og det er ingen folk igjen i byen, bare et hav av snåle skapninger som ikke gir helt mening for oss, men James gir ikke opp jakten på Mary og kjemper sin vei gjennom den dystre byen og prøver også et oppgjør med sine egne demoner…

Jeg har sett den første Silent Hill-filmen, og likte den greit, og husker også dataspillene fra oppveksten, selv om jeg ikke spilte dem selv. Klisjéen før var alltid at dataspillfilmene feilet, og ikke klarte å være det spillet gav deg. Både i kvalitet og i følelse. Og den karakteristikken viser denne filmen til gangs at den også henger seg med på den reglen. Return to Silent Hill er basert på dataspillet ‘Silent Hill 2’ og filmen makter ikke å gi spillet et ansikt.

Filmen begynner ganske dårlig, nesten litt parodisk katastrofalt. Ikke siden jeg så Craven The Hunter, har jeg sett en så lite fengende film på kino. Return to Silent Hill prøver å være en skrekkfilm, men filmen er mer tung og depressiv i utførelsen. Filmen er heller aldri noe skummel, og det til tross for at den prøver å være det. Filmskaperne prøver å manifestere et sant mareritt, men dette føles mer trist og fattig enn voldsomt og skremmende. Det er heller ikke mye brutalt å gripe fatt i heller, selv om filmen kunne fokusert mer på å skape skrekken og monstrene bedre.

I forhold til første Silent Hill-film, som heller ikke overbeviste, så var dette noen mil bak. Det er nesten så jeg vurderer å korsfeste filmen helt, men noen ting gjør filmen ikke så alt for ille. Visuelt sett har filmen en del kvaliteter til tider, men det er noe i gjennomføringen som ikke henger med på notene. Dette ser mer ut som et dårlig dataspill, enn en fungerende film. De visuelle effektene er ikke allverdens og skuespillet føles ikke som det henger helt på greip. Jeg henger med i filmen, men blir ikke med på den reisen som rollefigurene prøver å ta meg med på.

Rollefigurene er ikke særlig fengende på noe vis og hovedpersonen klarer ikke å gi oss det vi forventer. Monstrene gir oss heller aldri det. Det er mulig filmen er laget for blodfansen, men jeg sleit litt med å få taket på hva denne filmen prøvde å gi meg, annet enn et patetisk horrorshow fullt av klisjeer som kommer på løpende bånd og ikke klarer å verken fenge eller sette en støkk i meg. Dette blir rett og slett for glatt, sørgelig og dystert og nesten helt uten ekte følelser. Det hjelper heller ikke mye at historien som fortelles både føles direkte svak og alt for strekt ut.

Konklusjon
Det er noe skrekkestetikk og det er det beste med filmen. Likevel er det for lite å gripe fatt i. Kanskje kunne filmen vært reddet med et langt bedre manus, mer medfølgende atmosfære og horror som hadde gitt meg noe grøss og gru, heller enn tristhet og kjedsomhet. Likte heller ikke designet på monsterne. Det var også en del praktiske effekter i filmen, men de ble nesten gjemt bort av det alt for plastiske og direkte digitale magaplasket av en følelse over filmens uttrykk. Det er også noe musikk fra spillet som kiler fansen på nesen, men ellers er det fint lite å gripe fatt i. Hvis du spør meg om jeg vil se mer Silent Hill, så svarer jeg ja, men da vil jeg at det skal være en langt mer sulten filmskaper som gir meg noe å engasjere seg i.

[ Jeg så filmen på Lagunen kino på premieredagen, men fikk ikke skrevet om den før nå ]